Hjem > Erfaringer > Jeg vil dø – jeg vil leve

Jeg vil dø – jeg vil leve

”Man når ikke lenger frem med stemmen – er det da rart at folk tyr til drastiske handlinger?” skriver Luna Christensen i sitt bidrag ”Jeg vil dø, jeg vil leve”. Her beskriver hun hvordan det å si at en vil dø, eller skader seg selv ofte er et ønske om å få hjelp, når ordene ikke strekker til.

Jeg tror jeg har lest og hørt setningen "Jeg vil dø" minst tusen ganger i mitt liv, kanskje kan du også gange det med 10, eller la oss si 100. Jeg vil dø er nærmest like vanlig som å si Hei i mine ører. Det er ett uttrykk jeg ikke lenger tar på alvor. Er ikke det ganske utrovekkende egentlig? De aller fleste får jo helt panikk når noen sier det, – først prøver de å snakke til vedkommende i over en time eller to, for å prøve få de til å skifte mening. Men nå de ikke når frem, og fremdeles får høre: Jeg vil dø, ja da ringer de enten politi eller ambulanse på sekundet og vedkommende blir kanskje tvangs innlagt. Men viss vedkommende har sagt "Jeg vil dø" for ente gang, rettere sagt Ropt ulv ulv for mange ganger, er det ikke lenger noen som "bryr seg". For de tar det ikke på alvor. De tenker: Det er bare noe hun/han sier for å få oppmerksomhet. Men det er ikke sant. Det er rett og slett helt feil! Det er IKKE for oppmerksomhet, det er fordi de trenger hjelp! Jeg tror svært sjelden på folk når de sier de ordene. Og jeg sier akkurat hva jeg mener og tror. Jeg sitter ikke å duller med de å sier: Stakkars deg stakkars deg. For hva hjelper det? De trenger HJELP TIL Å MESTRE Å LEVE. De trenger ikke sympati, men empati! – de trenger at noen tar tak i problemene og gir de veiledning til å klare og orke å leve.

JEG reagerer ikke lenger med hysteri når jeg får høre det gang på gang av samme person, muligens pga mine egne erfaringer og tanker rundt det, men også får jeg har vært for lenge i systemet til å bli oppskaket over noe som helst lenger. Det er vell en "yrkes skade" jeg har fått etter 10 år i systemet.
Jo, jeg kan kjenne det gjør vondt inni meg når jeg får høre det av unge flotte mennesker. Men mest av alt blir jeg sint! – Ikke sint på dem, men på systemet som svikter dem. Jeg tror i de fleste tilfellene at de virkelig ikke vil dø, men at de har det så vondt at de ikke vet hvordan de skal klare og makte å leve videre. For ordene demmes når ikke inn, kanskje har de ikke ett stort nok ordforåd heller til å bruke de ordene eldre mennesker hadde kunnet. Innerst inne har de fleste ett lite lys av håp som stråler svakt, og det er derfor de sier "Jeg vil dø" – og ikke handler på ordene, for de ønsker, muligens ubevisst, at lyset skal begynne å stråle sterkere og sterkere fremover.

Det er ikke bare en person, men mange mange som har spurt meg opp i gjennom årene: "Hvordan kutter jeg dypt? Kan du hjelpe meg?" Vær så snill fortell meg så folk tar meg på alvor, så folk får se hvor vondt jeg har det! Så jeg får hjelp!" Er det ikke trist vell? Er det ikke ille at unge (også en del voksne) mennesker ikke får hjelp på grunn av manglende dybde i ett kutt? På grunn av hvor bredt såret er, hvor dypt, og om de må sys? Er det virkelig slik legevakts ordningen, psykiatrisk akutt post og helse systemet generelt her i Norge skal fungere? Eller retter sagt: Ikke fungerer! Skal mennesker måtte skade seg betraktelig for å få den hjelpen de trenger? Hvor har det blitt av ordene? Når har ordene og setningene mistet sin betydning og sin forståelse? Man når ikke lenger frem med stemmen – er det da rart at folk tyr til drastiske handlinger? Jeg svarer selvsagt: Jeg kan ikke fortelle deg hvordan du kutter deg dypt, jeg kan ikke være med på at du gjør deg selv vondt. Snakk med de rundt deg, da får du hjelp!" Jeg føler meg som en jævla hyklerisk person akkurat nå, for sannheten er: Jeg vet at de aller fleste av dem ikke får help. Kommer du på legevakten med overfladiske kutt, tar de aller fleste legene deg absolutt ikke på alvor. De steller kanskje med de, setter på plaster å sender deg hjem.

– Det er nesten så jeg noen ganger er fristet til å si hvordan de gjør det, for da vet jeg i alle fall at de får hjelp og støtte! (dette gjør jeg selvsagt ikke) Jeg vet av personlig erfaring hvordan legene tenker. Ikke er det bare jævelig å ikke få hjelpen man trenger, men på toppen av det hele føler man seg misslykket og totalt ydmyket. Det er jo som å si: "Haha, klarer du ikke bedre enn dette?"
Hvordan kan mennesker som jobber i helse sektoren måle smerten i anntall kutt, dybde og bredde? De som skader seg selv er jo faen ikke ett hull i bakken som skal graves i diameter! Hvilken rett har de å bestemme hvem som har det vondest å trenger mest hjelp!
"Jeg vil dø" – er mange ganger det samme som å si: "Jeg vil leve !
– Luna Christensen –

Luna Christensen har vært psykisk syk så lenge hun kan huske. Hun skriver mye om Anoreksia Nevrosa, Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse (Borderline), selvskading og innleggelser. Luna har mange kloke ord og refleksjoner, spesielt til helsepersonell, men også til andre som er i samme situasjon.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.