Hjem > Erfaringspodden > – Det handler om å reise seg igjen

– Det handler om å reise seg igjen

Jill Arild fikk fornyet tillit som landsleder i Mental Helse. I Erfaringspodden er hun åpen om sitt eget mørke, selvforakt, koronatiden, selvmordstanker og hvordan hun kommer seg over kneika.

I Erfaringspodden snakker landsleder Jill Arild om Mental Helse - og om sin egen mentale helse. (Foto: Privat)

– Vi er mer enn sykdommen vår, og det er viktig for meg å formidle!

Som landsleder i Mental Helse er Jill Arild øverste leder av medlemsorganisasjonen for folk med psykiske helseproblemer, pårørende og andre interesserte. I Erfaringspodden snakker Jill åpent om sitt eget mørke, selvforakt, koronatiden, isolasjon, selvmordstanker og hvordan hun kommer seg over kneika.

Hør Erfaringspodden:

   

Mental Helse styrket meg

Gjennom to år har Jill Arild vært landsleder i Mental Helse og øverste leder for 7 500 medlemmer, og på det digitale landsmøtet fikk hun nettopp fornyet tillit og ble valgt som landsleder for to nye år.

– Hadde det ikke vært for Mental Helse hadde nok ikke jeg sittet her i dag med deg! Mental Helse har gitt meg mot til å tørre – jobbe for noe jeg tror på og mot til å tro på meg selv. Mental Helse har også gitt meg styrke nok til å utfordre meg som menneske, sier Jill.

– Og hvordan er det å være landsleder?

– Det er morsomt, spennende, utfordrende og utrolig lærerikt – både for meg som menneske og den kunnskapen jeg har fått underveis ved å bli kjent med alle de fantastiske menneskene jeg møter på min vei!

Viktige lokallag

– Hva er det viktigste i organisasjonsarbeidet deres?

– Jeg kunne og burde nok sagt at den tilstedeværelsen som vi har i de politiske organ og mot Helsedirektoratet og departement er kjempeviktig. Det at vår stemme nå blir hørt mer enn noen gang, det er selvfølgelig viktig.

– Men på det mellommenneskelige planet er nok lokallagene viktigst! Det de klarer å få til lokalt av arrangement og tilbud i kommuner med dårlig økonomi og nedlegging av dagtilbud, dét er viktig.

– Hva legger Mental Helse i det er lov å ha det vanskelig?

– Det er lov å ha det vanskelig! Det har jeg vel egentlig ikke skjønt før jeg kom inn i Mental Helse – at det er både lov og akseptert å ha det vanskelig. Mange med psykiske utfordringer opplever at de ikke kan delta aktivt i samfunnslivet. Men selv om man er syk i perioder, er man ikke det hele tiden. Selv om man får influensa, har man ikke influensa hele livet!

Styggen på ryggen

Når Jill Arild er på talerstolen kjemper hun mot styggen på ryggen og slemme stemmer i hodet. (Arkivfoto: Styrk Fjærtoft)

– Er du så trygg og selvsikker som du fremstår som på talerstolen med hundrevis i salen?

– Jeg er egentlig både beskjeden og innadvendt, men på talerstolen er det akkurat som om jeg har bygd meg opp en ekstra kraft som må ut. Men jeg er min største kritiker. Det hjelper veldig lite hvor mye positive tilbakemeldinger jeg får. Det preller av som vann på gåsa.

– Når du står på talerstolen, er sterk og god og folk heier på deg. Hva er det som slår kontra; hva skjer inni deg?

– Jeg vet ikke. Det er på en måte styggen på ryggen og stemmene i hodet som sier: “Du må  ikke tro at du er noe eller duger til noe. Kan du ikke bare slutte med dette du driver med. Det er mange andre som er bedre enn deg. Slipp dem til!”

– Og her er det mange som kjenner seg igjen. Hva gjør du for å bli kvitt det destruktive?

– Jeg har lært at jeg skal si til stemmene: «Ja, jeg hører hva dere sier – jeg hører at jeg ikke duger. MEN – det er noen andre som synes jeg gjør det. Jeg velger å høre på dem, for de er faktisk virkelige.»

– Jeg stengte jeg også

– Hva jobber dere med om dagen?

– Det er korona som opptar oss alle! Runde to med nedstenging begynner å merkes på de det rammer og tilbudet som blir gitt.

– Mange er slitne, og selv de som egentlig har en ganske sterk psykisk helse, kjenner på symptomer på depresjon, angst, bekymringer for fremtiden og hvordan det nå skal gå med verden.

– Du har vært åpen om hva du selv opplevde da Norge stengte 12. mars…

– Jeg stengte jeg også. Jeg kjente vel som veldig mange som sliter – at nå får vi et legitimt pusterom. Nå er det greit å slå av bryteren. Og nå kan resten av verden kjenne på hvordan vi har det. To alvorlige hendelser i etterkant av en hjerteoperasjon i november i fjor, forsterket min vei ned. Nedstengingen førte til at min vei tilbake ble lengre enn den vanligvis hadde blitt.

Ganske fint i bobla

– Var det også en lettelse at resten av Norge stengte ned?

– Ja – fordi det var ikke forventet at jeg skulle reise hit og dit og være aktiv. Det var ikke forventet at jeg skulle dra på butikken eller være synlig, så det var jo veldig enkelt. Jeg var ikke utenfor gårdsplassen før langt utpå sommeren! Jeg hadde noen støttespillere som prøvde å dra meg ut på tur slik at jeg fikk frisk luft, men ellers var jeg i bobla mi.

– Hvordan hadde du det i den tida?

– I den bobla er det egentlig ganske fint og rolig, men god livskvalitet er det ikke. Hodet er rolig og ingen forventer eller forlanger noen prestasjon. Det er ganske behagelig en kort stund.

– Men så kommer du til et punkt hvor dvalen blir destruktiv. Hvordan kom du deg ut av dvalen?

– Jeg tror jeg kan takke vår fantastiske generalsekretær for at jeg kom ut av den dvalen. Hadde det ikke vært for hennes tro på meg, hadde jeg nok blitt der en stund til. Hun lot meg være i fred, men gav meg de rette puffa. Dette har skjedd med meg med ujevne mellomrom.

Sitt eget mørke

– Vi er mer enn sykdommen vår, og det er viktig for meg å formidle, sier landsleder Jill Arild i Mental Helse. (Foto: Privat)

– Jeg skjønner at det tidvis er vanskelig forholde seg til mennesker som meg… Jeg er vanskelig å få tak i når jeg går inn i mitt mørke. Da klarer jeg verken å ta telefonen, lese e-post eller være tilgjengelig på noe vis.

– Men når jeg kommer ut av dette og møter de samme menneskene som viser at de fortsatt er glad i meg – det er en fantastisk erfaring og gjør mitt forhold til egne problemer litt lettere å bære. Det at jeg får lov til å komme tilbake og bruke den tida jeg trenger, det er helt fantastisk. Det er noe jeg skulle ønske alle fikk muligheten til!

– Åpenhet er – og har blitt – utrolig viktig for meg. Jeg har nok drevet med mye egenstigmatisering og prøvd å finne andre årsaker til hvorfor jeg har slitt på den måte jeg har gjort. Ikke bare funnet på andre årsaker, men også fortrengt mye. Jeg prøver å være så åpen som mulig og et forbilde på at – selv om jeg er langt nede og har det kjempevanskelig og er i det mørkeste mørke, så fungerer jeg også. Vi er mer enn sykdommen vår, og det er viktig for meg å formidle!

Vanskelig å forklare

– Hva gjør at du havner i mørket?

– Hvis det har vært veldig mye press og jeg føler at jeg begynner å prestere uten å ha kontroll over prestasjonen, så merker jeg at det er noe annet som overtar hos meg. Det handler om at jeg blir trigga, noe som blir satt i gang. Det er det mest problematiske for meg å forholde meg til.

– For eksempel at det lille barnet i meg – lille Jill – krever en reaksjon eller en omsorg… Fornuften i meg skjønner at det ikke er mulig, men samtidig spiller ikke dette helt på lag. Tar det lille barnet overhånd, så kjenner jeg at jeg går inn i den dissosiative tilværelsen og ønsker ikke å forholde meg til verden og det som er utenfor.

– Mine lidelser er både PTSD og dissosiasjon. Jeg sliter med å forklare hvordan jeg har det, og det er vanskelig å forklare til meg selv også. Det er akkurat som om det er noe annet som tar kontrollen over livet mitt og følelsene mine – noe som jeg ikke rår over.

– Har det vært viktig for deg å få en merkelapp – en diagnose – på det du sliter med?

– Ja på et vis. Det var viktig å få satt ord på det jeg føler er kaoset mitt. Samtidig skal ikke diagnosen være viktig for at man skal få hjelp. Det er det vi sliter med og trenger hjelp til som er viktig.

– Du må ha lov til å gå på noen smeller. Det har jeg gjort. Og det er forferdelig vondt. Men det handler om å reise seg igjen!

Viktig at vi ikke slipper noen

– Nå opplever vi nedstenging for andre gang – og det i den mørke årstiden. Hva gjør vi nå?

– Jeg tror det er viktigere enn noen gang å vise at vi bryr oss om hverandre, og at vi også tar imot de hendene som blir strukket mot oss. Det er viktig at vi er litt pågående og ikke slipper noen, selv om de sier at de har det bra og alt er greit. Vi er nødt til å være optimistiske på at dette er noe som går over!

– Hva gjør du når det er som mørkest for å komme deg over kneika?

– Det er viktig å være i aktivitet, at det er noen som drar deg med på ting.  Selv om det ikke kjennes slik der og da, får du iallfall et annet fokus. Så andre forstå at «det er lys i tunnelen» og «det er i motbakke det går oppover» og alt det der – det går ikke inn. Det er dumt å si. Si heller: «Kom her, nå går vi en tur!» Hvis man ikke har kjent på verken den smerten eller det mørket, så vet man ikke hvordan det er å være der.

Da vet ingen

-Du har vært der i livet at det er så mørkt at du egentlig ikke har sett noen utvei. Men du sitter jo her i dag og er mange erfaringer rikere!

– Jeg har selv vært der mange ganger, og det er en forferdelig slitsom kamp å slåss med akkurat dét spøkelset. De fleste sier og tror at de rundt får det så mye bedre om de blir borte, og jeg tenker slik selv.

– Når jeg merker at jeg begynner å rydde i papirer og rydde i ting man vanligvis ikke rydder så mye i, da er jeg oppmerksom på at noe er i gjære. Da spør jeg meg selv: Hvorfor gjør jeg det? Så prøver jeg å overbevise meg selv om at det er noen som trenger også meg. Men det er en indre kamp som foregår, og frem til i dag har drivkraften til å leve videre vunnet!

– Men jeg har sittet der og tenkt at nå er det faktisk slutt. Nå er det alvor. Nå orker jeg ikke mer. Når jeg blir drevet av de tankene, kontakter jeg ikke legen eller ringer Hjelpetelefonen og sier at nå har jeg tenkt å ta mitt eget liv. Da er det ingen som vet. Men hva som egentlig skjer i det øyeblikket det bikker over til et ønske om å fortsatt være med… Om det er en urkraft eller overlevelseskraft, det vet jeg ikke.

– Det å finne et spor av noe positivt, eller nysgjerrighet på at noe i fremtiden vil vise meg en annen retning – dét gjør at jeg faktisk sitter her i dag.

Spis mer marsipangris

– Kanskje skal vi nyte førjulstida 2020 litt mer enn vanlig og spise mer marsipangris, smiler Jill Arild. (Foto: Privat)

– Hjelpetelefonen til Mental Helse er der også for mennesker som opplever det så mørkt at de kanskje vil ut av tiden. Med din psyke og dine utfordringer – kunne du hatt nytte av å ringe Hjelpetelefonen?

– Det tror jeg at jeg hadde! De er noen fantastiske mennesker som sitter og tar imot folks svarte mørke dag ut og dag inn. Jeg har så respekt for og er så ydmyk over den jobben de gjør. Det er helt fantastisk. Jeg kunne nok hatt nytte av det og burde nok tatt den telefonen innimellom.

– Er du for stolt til å ringe?

– Nei, men jeg tenker at jeg ikke fortjener den hjelpen. Når jeg blir syk så fortjener jeg jo ingenting. Det er det jeg tenker da.

– Hva gjør vi nå – for å holde motet oppe?

– Kanskje skal vi nyte førjulstida litt mer enn vanlig – spise litt mer marsipangris, henge opp litt flere lys, kanskje overpynte og være så tøffe at vi kontakter naboen og spør om vi skal ta en prat!

Trenger du noen å snakke med?

Hjelpetelefonen Mental Helse 116 123 – Kirkens SOS 22 40 00 40

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.