Hjem > Diskriminering > – Vi må forske mer på diskriminering

– Vi må forske mer på diskriminering

FHI-forsker Warsame Ali opplevde selv diskriminering i oppveksten på Stovner, men hjemme hos mor og far fra Somalia var det lov å snakke om problemene. Han mener at åpenheten er viktig!

I Erfaringspodden snakker FHI-forsker Warsame Ali om diskriminering, psykisk helse og rus blant innvandrere i Norge. (Foto: Styrk Fjærtoft)

Forskeren med mastergrad i psykologi mener at temaet migrasjon og helse må komme mye tidligere inn i helseutdanningene. I Erfaringspodden snakker Warsame om diskriminering, psykisk helse og rus blant innvandrere i Norge.

Hør Erfaringspodden:

  

Mangler forskning

Er det diskriminering innen psykisk helse og rus blant innvandrere i Norge?

– For å svare må jeg stille spørsmålet: Finnes det diskriminering blant innvandrere generelt, og det vet vi at det gjør. SSBs store levekårsundersøkelse forteller at hver fjerde innvandrer opplever å bli forskjellsbehandlet på grunn av sin innvandrerbakgrunn. Og den selvopplevde diskrimineringen som folk føler på, påvirker helsen. Det gjør også at man er mye mer utsatt for psykiske problemer.

– Men om innvandrere blir forskjellsbehandlet innen psykisk helsevern, har vi ikke så gode tall på. Generelt sett bør rasisme og diskriminering bli forsket mer på i Norge. Mye av kunnskapen vi har er fra Storbritannia og USA der det er gjort mye forskning.

LES OGSÅ: Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2016

Opplevde rasisme som barn

– Hva er dine erfaringer med psykisk helse og diskriminering?

– Jeg har selv opplevd rasisme i barndommen, og jeg tror mange med innvandrerbakgrunn har det. Jeg har snakket med bekjente og venner og spurt: Hvorfor har det gått bra med oss – og hvorfor har det gått dårlig med andre? Hva gjør at to mennesker kan oppleve like stor mengde av rasisme og diskriminering, men det kan gå mye hardere utover den ene?

– Jeg tror dette handler om i hvilken grad man fikk lov til snakke om det hjemme; hvilke verktøy var det man fikk i møte med diskriminering og rasisme. Verktøyene vi gir – særlig unge – har mye å si. Det at man forstår hvorfor det skjer – men også får anerkjennelse for at det er urettferdig og ikke skal skje – dét har mye å si for videre tilhørighet og tillit til andre mennesker. Det var mye rom for denne diskusjonen hjemme da jeg var barn!

Selvopplevd diskriminering

– Hva er forskjellen på den selvopplevde diskrimineringen kontra det som i lovens bokstav er diskriminering?

– Den selvopplevde diskrimineringen har mye å si for helsen vår. Uavhengig av om det er reell diskriminering eller ikke, så har det en effekt på hvordan vi har det. Diskriminering i seg selv i lovens forstand er veldig vanskelig å forske på – det er vanskelig å konkretisere. Opplevelsen av å føle at man blir forskjellsbehandlet er lettere å få ut. Men diskriminering kan jo foregå på utallige måter.

Tillit og tilhørighet

– Hva kan du si om sammenhengen mellom psykiske problem og opplevd diskriminering?

– Blant innvandrere som har opplevd diskriminering, er det økt risiko for psykiske problemer. Graden av psykiske problemer henger sammen med i hvilken grad man kjenner tilhørighet til Norge eller ikke. Tillit og tilhørighet har stor effekt på psykisk helse. Dersom man kjenner tilhørighet kun til hjemlandet og opplever diskriminering, gir dette kraftigere psykiske problemer.

Høy terskel

Warsame Ali er forsker ved Enhet for migrasjonshelse ved Folkehelseinstituttet (FHI). (Foto: Styrk Fjærtoft)

– Psykisk helse eksisterer nærmest ikke eller er tabu i mange kulturer. Det kan innebære stor sprik mellom kulturen mange kommer fra og møtet med Norge – for eksempel hva gjelder åpenhet?

– Det krever mye av den syke som sliter psykisk å oppsøke hjelp! Det å innrømme at man har et problem for så å oppsøke hjelp – den terskelen er ganske høy. For mange innvandrere fra land der psykisk helse ikke er et tema, så vil nok mange sitte inne med problemet ganske lenge før de tør å oppsøke hjelp. En del har med kultur å gjøre, men veldig mye handler også om informasjon, kunnskap og utdanning.

– Viss du ikke vet hvor du kan få hjelp og hvem som kan hjelpe deg, vil terskelen sannsynligvis være høyere fordi du ikke vet hvem du skal gå til. Visst du ikke vet hva en psykolog gjør og hva den rollen er, så vil det være vanskelig å oppsøke hjelp.

– I noen tilfeller har vi sett at innvandrere gjerne fokuserer på det somatiske. Du har ryggplager, vondt i magen, vondt i hodet – men det kan være andre underliggende årsaker. Det kan være psykosomatisk. Men vi kan ikke regne med at kulturen er forklaringen på alt. Dét kan føre til at man går glipp av annen og viktigere informasjon. Det er en balansegang å grave etter noe hos en pasient, uten å ta for gitt at det er en kulturell utfordring.

Stigma og tabu

Vi vet at innvandrerpasienter kommer senere til psykisk helsebehandling enn etniske nordmenn. Det vil si at når de først kommer og får hjelp, er de ofte sykere fordi det har gått såpass lang tid. En av årsakene til det kan være nettopp stigma og tabu, at man ikke oppsøker hjelp når man føler seg sterkt plaget. Men det er fortsatt – uavhengig av bakgrunn – mange som vegrer seg for å si at man sliter psykisk.

Hvor ofte er det man hører noen sliter psykisk og tar det opp rundt middagsbordet eller hos venner og familie man ikke besøker så ofte. Når man spør: Hvordan går det? Hvor mange av oss svarer: «Nei, det går faktisk ikke bra. Jeg sover veldig dårlig og har ekstremt mye angst.» Vi er mye mer komfortable med å snakke om et brukket bein enn psykiske helseproblemer. Men er du nyankommet til Norge, har språkproblemer og ikke vet hvordan systemet fungerer, vil alt dette føre til en høyere terskel.

Språkbarrierer

Hvem har ansvaret for å få gjort noe med denne utfordringen?

– Vi må bli mye flinkere her til lands når det gjelder helsekompetanse! Det handler om forståelse for helse og hvordan vi klarer å tilegne oss informasjon slik at vi kan gjøre det beste for helsen vår. Systemet er lagt opp slik at vi forventer en aktiv pasient. Vi ønsker dialog med pasienten og å komme frem til en best mulig løsning. Men det krever at pasienten er godt utdannet, har forståelse, snakker språket og kjenner rettighetene for at dette skal fungere.

– Der dette ikke er tilfelle, kreves det mer av helsepersonell å finne en informasjonsform som man er sikker på at alle forstår. Vi må være mye flinkere til å være grunnleggende i informasjonen og bruke tolk mye oftere enn det vi gjør. Språkbarrierene er veldig store. Dette henger også sammen med at det er mange innvandrere med kort botid i Norge.

En stor dugnad

FHI og Warsame Ali kjører todagerskurs for helsepersonell om migrasjon og helse. (Foto: Styrk Fjærtoft)

Ikke alle er like interessert i at legen skal pirke i at det er en psykisk utfordring…

– Det er todelt: Måten helsepersonell formulerer seg på for å sikre at de blir forstått – men det er også et samfunnsansvar generelt for å styrke helsekompetansen til alle. Det foregår på siden av og utenfor helsevesenet. Her kan skole og barnehage bidra. Detter er et stort dugnadsarbeid!

Hva er beste måten å jobbe på for at helsepersonell skal bli tryggere og få nok kunnskap om migrasjon og psykisk helse?
FHI kjører todagerskurs for helsepersonell om migrasjon og helse. Som oftest er det sykepleiere som melder seg på disse kursene. Vi ser at det er et økende behov hos helsepersonell å få vite mer om denne pasientgruppen. Men det er ikke nok med kurs og videreutdanning.

Jeg mener at det er viktig at temaet migrasjon og helse kommer mye tidligere inn i helseutdannelsene. Dette er ikke lenger et nisjefag. Det er nå så mange med innvandrerbakgrunn i Norge at alt helsepersonell kommer til å møte denne problemstillingen på et eller annet tidspunkt. Slik vil både psykologer, fysioterapeuter og leger kjenner seg mer trygge og kompetente når de kommer ut i arbeid! Jeg er selv med på å holde disse kursene hvor jeg blant annet snakker om fordommer og diskriminering.

Skam

– Du har jobbet mye med ungdom. Ser du forskjell på innstilling til psykisk helse blant ungdom med innvandrerbakgrunn sammenlignet med voksne og eldre?

Det er en åpenhet og nysgjerrighet på gang! Jeg har arbeidet med psykisk helseinformasjon rettet mot nyankomne innvandrerungdom de 3-4 siste årene. Da har vi vært på videregående skoler og snakket med ungdom mellom 16 og 19 om holdninger til psykisk helse.

– Vår hypotese var at her kommer det en gruppe mennesker med en helt annen forståelse av psykisk helse enn det ungdom i Norge har ellers. Det vi ser er at på kort tid har disse ungdommene tilegnet seg et ganske stort ordforråd knyttet til psykisk helse, men samtidig har de litt manglende forståelse for hvordan helsesystemet er bygd opp. De får med seg samtalen om psykisk helse på TV og i media. Flere trakk frem NRK-serien Skam som grunnen til at de kan så mye om psykisk helse!

– Du er ikke gal

Utfordringen ungdommen var opptatt av, var nettverket deres. Selv om de hadde en forståelse av psykisk helse og hvor viktig det var å oppsøke hjelp når man føler seg plaget, så gjorde kanskje ikke mor eller far det.

Noen av ungdommene vi snakket med nevnte for foreldrene at de skulle til en psykolog fordi de følte seg dårlig. Da kunne mor eller far si: “Du trenger ikke det – du er ikke gal! Du har jo tak over hodet og mat på bordet. Hvorfor trenger du det? Vi kommer fra krig – vi har det mye bedre nå.”

– Det er ikke nok å gi informasjon til ungdommene – vi må også involvere foreldrene i mye større grad!

Forventninger hos ungdom og foreldre kan være veldig ulike. Det kan være utfordrende for ungdommen å navigere seg gjennom et nytt land hvis samfunnet og foreldrene har forskjellige ønsker. Det gjelder særlig der foreldrene selv har psykiske helseutfordringer!

Skaff erfaringskompetanse

– Hva kan samfunnet gjøre for at terskelen for å oppsøke hjelp blir lavere?

– Vi må skape større allianser mellom innvandrerpasientene og ulike arenaer som er opptatt av å informere og utdanne pasientgrupper. Innvandrere er veldig lite representert i disse brukerorganisasjonene, og innvandrerproblematikk blir sjelden tatt opp fordi det er så få med i disse posisjonene.

– Mitt råd til innvandrerpasienter – særlig de med erfaring: Bli representanter, gå ut og få dere erfaringskompetanse og meld dere til brukerverv så dere kan stille spørsmål og ta med svarene til deres miljøer!

SMAKEBIT ERFARINGSPODDEN:

WARSAME ALI er FHI-forskeren som selv opplevde diskriminering da han vokste opp på Tøyen. I Erfaringspodden snakker Warsame om diskriminering, psykisk helse og åpenhet: www.erfaringspodden.no

Geplaatst door Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse op Maandag 7 september 2020

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.