Hjem > Forskeren forklarer > Hva erfares som sikkert og trygt av pasienter i selvmordskrise?

Hva erfares som sikkert og trygt av pasienter i selvmordskrise?

– Tillit og relasjoner er fundamentet, oppsummerer psykolog og postdoktor Siv Hilde Berg ved Universitet i Stavanger. Hun har forsket på hva sikkerhet er for pasienter i psykiatriske sengeposter under selvmordskrise.

Psykolog og postdoktor Siv Hilde Berg ved Universitet i Stavanger har forsket på hva sikkerhet er for pasienter i psykiatriske sengeposter under selvmordskrise.

– Å anerkjenne pasientens perspektiv for å forstå og endre systemet nedenfra og opp er viktig, sier Siv Hilde Berg etter å ha forsket på sikker klinisk praksis for pasienter innlagt i psykiatriske sengeposter i en selvmordskrise.

– Hva er prosjektets innhold?

– Slik status på kunnskapsfeltet er per i dag, vet vi ikke nok om hva pasientsikkerhet er i psykisk helsevern. Det mangler studier av hva pasientsikkerhet er for selvmordstruede pasienter, og det mangler studier av hvordan pasienter som er selvmordsnære erfarer sikker klinisk praksis. Vi ønsket derfor å få en forståelse av hva sikkerhet er for pasienter innlagt i psykiatriske sengeposter under en selvmordskrise ved å innhente deres erfaringer med klinisk praksis.

– Begrepet pasientsikkerhet forstås gjerne som det å forhindre, forebygge og begrense uheldige konsekvenser eller skader som følge av helsetjenesteprosesser, men brukes uten at vi vet hva det betyr for den selvmordsnære pasient.

– Innen sikkerhetsforskning skiller man ofte mellom enkle systemer og komplekse systemer. I enkle systemer har man mye kunnskap og vet ofte hva som skal til for å redusere skade. Mens i komplekse systemer samarbeider mennesker, og sikkerhet blir noe som skapes i hver situasjon. Klinisk praksis for pasienter i selvmordkrise har en rekke kjennetegn på kompleksitet.

– Pasienter i selvmordsfare er ikke en homogen gruppe. Det er individer med svært ulike årsaker til selvmordskrisen, med ulike behandlingsbehov og beskyttelsesbehov. Praksis består av interaksjoner mellom mennesker, blant annet pasienten, pårørende, leger, psykologer, sykepleiere og vernepleiere. I prosjektet har jeg derfor søkt etter å få en dypere forståelse av disse møtene mellom pasient og helsepersonell. Her utgjør pasientene en svært viktig kilde til kunnskap om sikkerhet.

– For å undersøke dette utførte jeg en kvalitativ casestudie med tre delstudier. Metodene som har blitt brukt er systematisk litteraturstudie, individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer.

– Litteraturstudien fant at pasienter prater om sikkerhet ved å bruke begrepet trygghet, og at trygghet ikke bare var en subjektiv erfaring, men det påvirket også deres selvmordstanker og atferd under innleggelse. For å føle seg trygge var relasjonen med helsepersonell av stor betydning. Det var også viktig å bli beskyttet for selvmordsimpulser og det å få hjelp til å gjenopprette en følelse av kontroll i livet.

– I delstudie 2 intervjuet jeg 18 pasienter mens de var innlagt i en psykiatrisk sengepost. Alle pasientene hadde hatt alvorlige selvmordstanker- og planer under innleggelsen. Her så vi etter hvilke tema som på tvers av pasientgruppen beskrev hva som skal til for at pasienter opplever sikker klinisk praksis, praksis som både er trygg og gjør at de kommer seg gjennom selvmordskrisen.

– I delstudie 3 intervjuet jeg 35 helsepersonell.

Hvilke spørsmål stilte dere pasientene for å finne ut av dette?

– Jeg stilte de innlagte pasientene spørsmål om hva som har vært viktig for å føle seg trygg under innleggelse når de var selvmordstruet; hvordan opplevde de det å bli spurt om selvmordstanker- og planer mens de var innlagt, og hva som skal til for at den enkelte skulle føle seg ivaretatt og at samtalene om selvmord skulle være nyttige.

– Jeg spurte også om erfaringer med en rekke tiltak, slik som erfaringer med observasjon (tilsyn), det å bli fratatt eiendeler under innleggelse og erfaringer med kriseplan. Jeg var opptatt av hvilken funksjon tiltakene hadde for den enkelte pasient, hvordan og hvorfor det var viktig for sikkerhet og hvordan pasientene erfarte de ulike tilnærmingene helsepersonell hadde i arbeidet med tiltakene.

– Hva fant du?

– Jeg fant at sikker klinisk praksis må individuelt tilpasses og være sensitiv til individet. Skreddersydd behandling var viktig for opplevelsen av sikkerhet fordi den rettet seg mot den enkelte pasients underliggende psykiske lidelse og smerte. Det er ulike årsaker til pasienters selvmordskriser, og det var viktig at helsepersonell oppfattet det som var viktig å gripe an for den enkelte. Det være seg psykotiske symptomer, vansker med NAV, usikkerhet med manglende bolig eller traumer. Behandlingen hjalp med å lette på det emosjonelle trykket og skapte en følelse av å ha emosjonell kontroll over selvmordstankene fordi de så hvordan de kunne håndtere følelser, tanker og livet sitt.

– Fraværet av skreddersydd behandling opplevdes usikker fordi pasientene da opplevde å bli skrevet ut uten at det som var viktig for dem hadde blitt tatt tak i, og de kjente seg fortsatt nær til å ta selvmord. Å være sensitiv til individet var viktig også i ulike sikkerhetstiltak, slik som tilsyn, og selvmordsrisikovurderinger.

– Pasientene hadde negative erfaringer med å bli spurt om selvmordstanker- og planer hvis helsepersonellet ikke i samme samtale hadde tid til å høre svarene, romme smerten og bekrefte følelsene – eller hvis de følte at de som individ ikke var viktige.

– Relasjonen til helsepersonell er av stor betydning for sikker klinisk praksis. Noen pasienter i selvmordskrise har store vansker med å sette ord på selvmordstankene, blant annet på grunn av skam, frykt for tvang eller alvorlig psykisk lidelse som påvirker evnen til å sette ord på tanker og følelser. De var da avhengige av at helsepersonell «leste dem» og oppfattet at de hadde forverringer. Da var det viktig å være blant helsepersonell som kjente dem, og som de hadde tillit til ville klare å ta deres signaler og fange dem opp på en måte som ivaretok dem i krisen.

– Jeg fant også at selvmordstanker- og impulser endret seg mye, og derfor var det avgjørende at pasientene fikk hjelp til å balansere ulike behov for beskyttelse. De trengte en balanse mellom å trekke seg tilbake fra omverdenen og å mestre stress i omgivelsene, mellom å ha indre kontroll hvor de selv erfarte at de styrte selvmordstankene og ytre kontroll hvor de ble fysisk forhindret fra å ta livet sitt, og en balanse mellom nærhet og avstand til helsepersonellet under observasjon.

– Det var en dynamisk praksis hvor sikkerhet ble skapt for hver pasient i samarbeid med helsepersonellet. Fraværet av denne inntoningen fra helsepersonellet til den enkelte ble opplevd som svært utrygt. For eksempel, det å bli skrevet ut uten å føle seg forberedt ble beskrevet av en pasient «som å treffe asfalten i 200 km i timen», og der var hun rett tilbake i selvmordskrisen.

– Funnene gir innsikt i at sikker klinisk praksis for pasienten som er i selvmordskrise, er avhengig av tillitsfulle relasjoner og tilpasningen til den enkelte. Når sikkerhetstiltak utføres er det derfor svært viktig at de utføres med pasienten i sentrum, hvor relasjonen, terapeutiske tilnærminger og fagetikken alltid er med helsepersonellet.

– Tillit handler om å stole på at andre handler i tråd med ens interesser. Når pasienter beskriver at de føler seg trygge gjennom tilknytning til helsepersonell, er det i stor grad relatert til det å ha tillit. Tillit er fundamentalt for at selvmordsnære pasienter i en sårbar livssituasjon tar kontakt med helsetjenesten, åpner opp for sin sårbarhet og tar imot hjelp.

– Hvorfor er dette viktige funn?

– Vi må tenke nytt om sikkerhet. I denne konteksten er sikkerhet både kjennetegnet av usikkerhet og kompleksitet. Vi kan ikke predikere selvmord, pasientene er ulike og sikkerhet skapes i interaksjoner mellom mennesker. Når sikkerhet er så komplekst, kan vi kan ikke tenke at vi kun utfører sikkerhetsprosedyrer, og så vil det gi gode utfall for pasienten.

– I en sengepost vil alt som gjøres kunne påvirke pasientens opplevelse, og da der det viktig at vi har kunnskap om hvordan vi best kan tilpasse både sikkerhetstiltak, beskyttelsestiltak og behandlingen til den enkelte, og anerkjenne at dette er en kompleks og dynamisk praksis.

– Slik vi forstår pasientsikkerhet per i dag, så anerkjennes ikke kompleksiteten og behovet for individtilpasning. Det å skape sikker klinisk praksis for den enkelte pasienten skal oppnås i en klinisk hverdag med stadig knappere ressurser og økende krav. Helsepersonell på sin side frykter selvmord som det verste som kan skje, men skal skape sikker klinisk praksis i en klinisk hverdag preget av usikkerhet og kompleksitet.

– Helsepersonell opplever at de må fokusere på noe annet enn det som er viktig for faktisk å skape sikker klinisk praksis for den enkelte pasient. Da er det viktig at vi anerkjenner at praksis er kompleks og søker etter å støtte prosessene som pasienter og helsepersonell opplever er viktige for sikker klinisk praksis. Vi kan ikke legge opp til at vi skal oppnå pasientsikkerhet ved å utelukkende dokumentere at en rekke enkelttiltak er gjennomført.

– I avhandlingen argumenterer jeg for at vi må endre retningslinjer og opplæringen av helsepersonell, slik at betydningen av ekspertise og individtilpasning innlemmes i pasientsikkerhetsarbeidet.

– Hvilke nye kunnskapshull har denne studien avdekket?

– Dette er den første studien som bruker selvmordsnære pasienters erfaringer for å få en sikkerhetsteoretisk forståelse av hva sikkerhet er for selvmordsnære pasienter, og som har innhentet pasienterfaringer med en rekke sikkerhetstiltak slik som selvmordsrisikovurderinger, kriseplaner og det å bli fratatt eiendeler.

– Men fortsatt er det behov for mer kunnskap om hvordan pasientene opplever daglig klinisk praksis. Dette gjelder spesielt hvordan tiltak utføres og har en funksjon for pasientens opplevelse av behandlingen, og hvordan det hjelper dem i å komme gjennom en selvmordskrise. Det å anerkjenne pasientens perspektiv for å forstå og endre systemet nedenfra og opp er viktig.

– Hvordan har dere ivaretatt brukerinvolveringen gjennom forskningsprosessen?

– Vi har hatt et bredt rådgivingspanel hvor Målfrid J. Frahm Jensen og Dag Lieungh deltok som erfaringsformidlere. De deltok gjennom hele forskningsprosessen fra utarbeidelse av intervjuguide til publisering av artikler og disputas.

HER ER AVHANDLINGEN: Safe clinical practice for patients hospitalised in mental healthcare during a suicidal crisis

LES ARTIKKEL: Delstudie 1

LES ARTIKKEL: Delstudie 2

SPØRSMÅL TIL STUDIEN (E-POST): Siv Hilde Berg

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.