Hjem > Nyheter > Behandlingen jeg fikk – og behandlingen jeg ønsket

Behandlingen jeg fikk – og behandlingen jeg ønsket

En innleggelse som var ment å vare i et par uker, ble til åtte og et halvt år med tvang og medisinering. Helen Louise Wesnes tror historien hennes hadde sett annerledes ut om hun fikk en annen behandling.

Helen Louise Wesnes var en skoleflink jente fra en tospråklig familie, en talentfull og lovende fiolinist med en normal og uproblematisk oppvekst. Som 19-åring ble hun påført et traume som resulterte i en innleggelse.

– Hensikten med innleggelsen var, slik jeg husker det, å få sove ut og hvile.

– Et opphold som var ment å vare i to-tre uker, strakk ut i tid. Det skulle ta åtte og et halvt år, hovedsakelig på tvang, før jeg ble sluppet ut.

Slik åpnet Wesnes sitt foredrag «Mottatt behandling vs. Ønsket behandling» på Toppmøte 2019.

15 år med medikamentell behandling ligger bak henne. I dag er hun medisinfri og har ikke lenger diagnosen schizofreni. Hennes erfaringer med tvangsbruk i psykisk helsevern, langvarige innleggelser, en rekke ulike medikamenter og som beboer i heldøgnsbemannet omsorgsbolig lå til grunn for innlegget hun holdt.

LES OGSÅ: – Man tenker ikke at man er skaket, man er skaket

– Fokus på medikamentell behandling

Wesnes fortalte forsamlingen at hun ble møtt av et behandlingsapparat som vektla diagnostisering og medisinering framfor å utforske om det fantes en sammenheng mellom traumet hun var påført og de psykiske helseproblemene hun hadde.

– Fokuset var rettet mot medikamentell behandling, og samtalene handlet om å forstå og akseptere diagnose.

– Da traumet mitt ble kjent, ble det likevel ikke knyttet opp mot min psykiske uhelse, sa hun og påpekte videre at den biomedisinske forståelsen i behandlingsapparatet bidro til en destruktiv avstand mellom pasient og behandler, et «oss» og et «dem».

Videre tegnet hun bilde av en sykdomsutvikling som stadig ble forverret, både fysisk og psykisk, mens hun var innlagt. Dosene ble stående uendret, selv om Wesnes selv ikke kunne se fordelene som angivelig skulle veie opp for ulempene medikamentene medførte.

– Allmenntilstanden min var svært svekket av bivirkningene. Jeg hadde søvnproblemer, hukommelsessvikt, dødt følelsesliv, lavt blodtrykk, doblet kroppsmasse og dårlig fysisk helse.

– Det var ikke et liv, det var en eksistens. Som pasient følte jeg å bli objektivisert, en som skulle observeres, defineres og medisineres, fortsatte hun.

LES OGSÅ: På den danske daghøgskolen er man ikke pasient, men student

Avslag på terapi

Wesnes erfarte at psykiaterne var lite til stede og hun opplevde at utstrakt bruk av vikarer som ikke kjente hennes historie, ble en ekstra belastning.

– Ansatte med mer erfaring satt på kontoret, de behandlingsansvarlige så jeg lite til. De velutdannede måtte bruke mye av tiden på dokumentasjonføring og kvalitetssikring, noe jeg igjen tror går utover kvaliteten, sa hun videre og understreket at mange ansatte tar med seg belastningen av en presset jobbsituasjon inn i møtet med pasienten.

Hun påpeker paradokset ved at ansatte med lavest utdanning ble satt til å være mest med henne da hun var på sitt sykeste. Mens hun bodde i heldøgnsbemannet omsorgsbolig, fikk hun avslag på søknad om terapitimer i spesialisthelsetjenesten. Fokus på å behandle var flyttet over til en ren medikamentell oppbevaring, er hennes inntrykk.

– Da jeg var på mitt sykeste, var hjelpen jeg fikk dårligst.

– Det absurde er at nå som jeg mer eller mindre er friskmeldt, får jeg langt bedre tilbud fra spesialisthelsetjenesten.

– Er det sånn at DPS-er og poliklinikker utelukkende skal satse på de med moderate til lette lidelser? Skal det være sånn, at jo sykere du er, dess mindre helsehjelp skal du få, på lavest kompetansenivå, spør hun seg.

Ta tilbake ansvar for eget liv

I sin egen tilfriskningsprosess vektlegger hun særlig verdien av å gjenvinne ansvaret for eget liv, avslutte tett oppfølging og utvide utfordringene: lage mat selv, ta ansvar for egen økonomi, dyrke nye hobbyer, osv.

– Det finnes ingen progresjon innenfor komfortsonen, jobben må man stort sett gjøre selv. Selvfølgelig med hjelp og veiledning.

Samtidig fortalte hun om en reell nedtrapping av medikamenter i 2014, som fortonet seg uproblematisk fram til siste dose. Da fikk hun en abstinensproblematikk som resulterte i en ny innleggelse på over fire måneder.

I dag setter Wesnes spørsmålstegn ved at det ble konkludert med innleggelse den gangen hun var 19 år, og mener andre metoder burde vært prøvd ut.

– Jeg mener vi bør etterstrebe behandling i nærmiljøet, spesielt for unge og førstegangssyke, for eksempel av team som følger tett opp.

– Altfor ofte har jeg sett pasienter bli sykere av å være i et sykehusmiljø. Man finner en trygghet som spolerer evnen til å fungere på utsiden. Veien til institusjonalisering er farlig kort, sier Helen Louise Wesnes.

– Hvordan kan du vite at det var behandlingen som gjorde deg syk, og at du ikke hadde blitt det uansett?

– Jeg har aldri påstått at jeg var frisk da jeg ble innlagt, men jeg kan definitivt si at jeg aldri hadde en psykoselidelse som var det jeg mottok behandling for. I retrospekt kvalifiserte jeg nok til PTSD, men ikke schizofreni. Hadde jeg fått riktig behandling, hadde jeg neppe vært innlagt sammenhengende i 8 og et halvt år og stått på en medisincocktail i nær 15. Sett at jeg bare ble sykere under medisineringen, men ble frisk simpelthen ved å avslutte denne, er den logiske sluttsatsen at det var feilbehandlingen som stod i veien for tilfriskning.

Denne artikkelen står på trykk i magasinet vi ga ut i kjølvannet av Toppmøte 2019. Du kan laste det ned gratis her, eller få det tilsendt gratis ved å henvende deg til oss på epost bibliotek@erfaringskompetanse.no.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.