Hjem > Erfaringspodden > Den frittgående vaktbikkja

Den frittgående vaktbikkja

Målfrid J. Frahm Jensen var erfaringskonsulent ved Stavanger universitetssjukehus, varslet om det hun mente var urett og betalte prisen ved å si opp jobben. Var det verdt det?

Målfrid J. Frahm Jensen har skrevet bok om da hun som erfaringskonsulent varslet om det hun mente var urett ved Stavanger universitetssjukehus. Var det verdt prisen? (Foto: Styrk Fjærtoft)

Kanskje er jeg for uredd, snakker for høyt og er for tydelig… Pasientene og pårørende står mitt hjerte nærmest. Det er ufravikelig.

Ordene er hentet fra oppsigelsen til Målfrid J. Frahm Jensen datert 1. mai 2015. Da sa Målfrid opp jobben som erfaringskonsulent ved Stavanger universitetssjukehus etter å ha vært der siden 2009. Årsak: Hun maktet ikke lenger å bli værende ved sykehuset etter at hun valgte å varsle om det hun mente var urett.

I Erfaringpodden snakker Målfrid om brukermedvirkning, erfaringskompetanse og prisen for å varsle.

Hør Erfaringspodden:

 

Tøff og tander

Hun er farmor til fire, gift, utdannet hjelpepleier, har erfaringer i livet på godt og vondt, poet, forfatter, foredragsholder, tillitsvalgt gjennom mange år, rir og kjører motorsykkel.

Noen mener at jeg er tøff og uredd, står på barrikadene og roper om rettferdighet, slåss og kjemper for det jeg tror på, men jeg er også engstelig, redd, tander, sårbar – har mange menneskelige kvaliteter på godt og vondt.

Innlagt i 1990

I 1990 holdt hun sitt første foredrag om diabetes og psykiske lidelser.

– Jeg hadde spiseforstyrrelser lenge før jeg fikk diabetes. Det var slitsomt. Det gikk ikke greit, men jeg levde med det uten å få hjelp fra helsetjenesten. Men da jeg fikk diabetes i tillegg, ble det kjempevanskelig.

Det er en uheldig kombinasjon – diabetes og spiseforstyrrelser. Utrolig vanskelig å regulere blodsukkeret. Det var en stor påkjenning og jeg gikk ned i en tung og alvorlig depresjon og måtte søke hjelp.

Målfrid forteller om en lang vei innen psykiatrien med god hjelp til å takle både spiseforstyrrelser og depresjon. Første innleggelsen hennes var i 1990.

Chelsea har vært Målfrids trofaste venn gjennom år med opp- og nedturer. (Foto: Styrk Fjærtoft)

Ung depresjon

Jeg visste det ikke da, men ser i ettertid at jeg opplevde depresjon i tenårene og ser de klassiske symptomene på dette i dag. Det er en greie som kommer tilbake og som jeg lever med. Jeg har lært meg å leve med depresjon slik som jeg har lært meg å leve med diabetes.

Sist hun var innlagt var i 2009 – samme året som hun startet i jobben som erfaringskonsulent ved sykehuset i Stavanger. Om hun er diagnostisert?

Jeg har affektive lidelser; tilbakevendende depresjoner og jeg sliter med selvmordstanker. Jeg tar ikke hver dag på strak arm, men som den kommer!

Respekt

Hva legger du i brukermedvirkning?

Respekt! Se hvem du har fremfor deg. Hør hva slags behov den har. Gi hjelp og gi råd til denne personen ut fra dette. La personen være med på å definere hva den personen har behov for. Behandler du en person med respekt og likeverd, vil du lytte til det den sier.

Hvordan står det til med brukermedvirkningen i Norge i dag?

Det står nok ganske bra til på enkelte områder og i enkelte kommuner som har gode ledere. Jeg tror det står veldig dårlig til enkelte steder, kommuner og sykehus der det ikke er fullt så gode ledere. Jeg tenker at det er et ledelsesansvar. Hva slags kultur du skal ha på sengeposten eller i avdelingen, det er et lederansvar. Og lederen er den bærende.

Målfrid måtte ty til hemmelig telefonnummer da pågangen om å hjelpe andre 24/7 ble for massiv. (Foto. Styrk Fjærtoft)

Kakepynt

Målfrid J. Frahm Jensen er frustrert over at brukerrepresentanter eller de største, tunge brukerorganisasjonene ikke sitter i styrene til helseforetakene.

Nei da – de sitter i brukerråd uten makt og myndighet. Som kakepynt. Så lenge du lager hindring for at man kan være med der vedtakene fattes, blir det ikke noe reell brukermedvirkning eller respekt for kompetansen og kunnskapen som sitter hos brukerorganisasjonene.

Er det en fare for at erfaringskonsulenter blir soveputer for helsevesenet?

Det kan godt tenkes. Vi vet at det blir sagt at erfaringskonsulenter er brukerrepresentanter, men jeg mener det er helt feil. Erfaringskonsulenter er ikke brukerrepresentanter – det er det brukerorganisasjonene som tar seg av.

Om et helseforetak eller kommune skal ha en person som representerer brukerne rett, så må de kontakte brukerorganisasjonene for å få representanter derfra. Det er viktig at representantene ikke bare plukkes. Jeg mener det er fylkes- eller lokalleddet til brukerorganisasjonen som skal utnevne en representant.

Erfaringskonsulenten

I 2009 startet Målfrid i ny og spennende jobb som erfaringskonsulent ved Stavanger universitetssjukehus.

Veldig kjekt! Stillingen ble opprettet fordi psykiatrisk divisjon hadde et genuint ønske om å få inn en erfaringskonsulent for å bedre brukermedvirkningen i divisjonen – en spennende stilling og mange gode kollegaer. Jeg hadde undervist på sykehuset før jeg fikk jobben, og kjente alt mange av kollegaene.

Som ny i jobben trodde jeg at jeg kunne bidra til en endring og fortsette å stille kritiske spørsmål!

Målfrid ble i jobben frem til 2015. Da sa hun opp stillingen fordi hun ikke lenger maktet å være ved sykehuset. Hun kjente seg ikke velkommen.

– Verdt og verdt… Nei – jeg vet ikke… Summa summarum var det sånn det var og sånn det ble, sier Målfrid om det å varsle. (Foto: Styrk Fjærtoft)

Varsleren

Nå har hun skrevet bok om sine opplevelser – Varsling – med utgangspunkt i helsetjenesten.

Bakteppet er hennes egen varslingssak fra 2014 og historiene om “Maja” og “Line” – to konkrete pasienthistorier der hun mente uretten var så stor at hun varslet tilsynsmyndighetene.

Med sin egen varslingssak fra 2014 som bakteppe, belyser Målfrid J. Frahm Jensen varsling i offentlig sektor på prinsipielt grunnlag. Vi får innblikk i to konkrete pasienthistorier som dannet grunnlaget for hennes varslinger til tilsynsmyndighetene. Målfrid har fått med seg fem andre fagpersoner som skriver hvert sitt kapittel i boken.

Var du klar over at du hadde satt i gang en voldsom varsling da du rapporterte om forhold du mente var over grensen?

Nei – egentlig ikke. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det skulle gå som det gikk.

Har ikke du som ansatt plikt til å være lojal mot arbeidsgiver og kollegaer?

Jo, men kollegalojaliteten og lojalitet til arbeidsgiver kan aldri gå på bekostning av lojaliteten til pasient og pårørende. Det er ufravikelig hos meg, og det burde faktisk være det hos andre også innen helsetjenesten, utdannelsen og i justissektoren.

Vi har en plikt etter helsepersonelloven § 17 – det gjelder også alle erfaringskonsulenter som er ansatte i tjenester som yter helsehjelp – plikt til å varsle om forhold som kan gå utover pasientenes sikkerhet.

Var det verdt det?

Du fikk til slutt en beklagelse og erstatning. Så er spørsmålet: Var varslingen slik du gjorde – verdt det?

Godt spørsmål – vanskelig å svare på. Varsling er vanskelig, men viktig. Om det var verdt det? Om det var verdt det, var det iallfall verdt det for pasientene sin del og pårørende sin del. Jeg hadde nok gjort det igjen.

Verdt og verdt… Om jeg hadde tidd stille hadde jeg gjerne fortsatt der og vært i jobb i dag. Det som skjedde var umulig å forutse. Varslingen til Arbeidstilsynet – alt var greit i ordnede forhold – fikk enorme konsekvenser.

Hovedledelsen vendte meg ryggen og det ble umulig å gå på jobb. Om jeg ikke hadde varslet Arbeidstilsynet, hadde det gjerne ikke blitt ryddet opp i det hele tatt. Nei – jeg vet ikke… Summa summarum var det sånn det var og sånn det ble.

Vær forsiktig

Folk tar kontakt med meg når de plutselig står i en varslersituasjon selv fordi de har sagt ifra om urett, og ikke vet hva de skal gjøre videre.

Folk må være forsiktige! Det er enorme krefter som settes i sving. Jeg blir dårlig av det – iskald i hendene og kroppen bare av å snakke om det. Det er en så stor både psykisk og fysisk påkjenning.

– Livet blir vel ikke alltid slik som du gjerne hadde tenkt. Så får en ta utfordringene som de kommer, sier Målfrid J. Frahm Jensen. (Foto: Styrk Fjærtoft)

Vil ikke holde kjeft

Jeg kan helt sikkert bli flinkere til å bli mindre klar, men det er utrolig frustrerende. Jeg skriver dikt – bruker få ord på å uttrykke mye.

Du har ikke tenkt å holde kjeft i årene fremover?

Nei – jeg skal nok sitte på den fargerike benken med en cognac og sigar og si det jeg mener innenfor rammene av normal høflighet.

Hva med gamle arbeidskamerater?

Jeg opplever selv at jeg har et avklart forhold til mine tidligere kollegaer, men jeg kommer til å lyse med skarpe lykter og stå som en vaktbikkje og følge med!

Livet blir vel ikke alltid slik som du gjerne hadde tenkt. Så får en ta utfordringene som de kommer: Nyte oppturene og kjempe nedturene. Og nedturene kommer igjen og igjen – iallfall hos meg. Vi får nyte det gode og kjempe det som ikke er fullt så godt!

Sier Målfrid i det gule huset med den fargesprakende benken hjemme i Sandnes. Målfrid J. Frahm Jensen – den frittgående vaktbikkja som er hedret med både Tabuprisen og Ytringsfrihetsprisen – er på full fart videre. Opp og ned!

Smakebit Erfaringspodden:

FRITTGÅENDE VAKTBIKKJE

FRITTGÅENDE VAKTBIKKJE: Målfrid J. Frahm Jensen var erfaringskonsulent ved Stavanger universitetssjukehus, varslet om det hun mente var urett og betalte prisen ved å si opp jobben. Var det verdt det? Hør www.erfaringspodden.no !

Geplaatst door Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse op Dinsdag 2 juni 2020

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.