Hjem > Nyheter > – Hvorfor får ikke flere rusbehandling?

– Hvorfor får ikke flere rusbehandling?

– De fleste ruspasientene får ikke behandling for sin avhengighet, sa Tommy Sjåfjell (A-Larm) fra scenen under Rus og psykisk helse 2020. Helse Sørøst-direktør Cecilie Skule er enig i at ruslidelser ikke fanges godt nok opp i spesialisthelsetjenesten, og pekte på mulige forklaringer.

Cecilie SkuleCecilie Skule, avdelingsdirektør for psykisk helsevern og rusbehandling i Helse Sørøst, mener at det fortsatt er et stykke igjen til likeverdige tjenester mellom psykisk helsevern og TSB. (Foto: Anne-Brit Bøe)

– Vi er veldig gode i teorien, men ikke når det kommer til praksis, sa Tommy Sjåfjell under Rus og psykisk helse 2020.

Under konferansen i Oslo kongressenter holdt han innlegget «Hva er galt med behandlingen?». Der trakk han fram en avisoverskrift som sto på trykk i en norsk avis for 50 år siden: «Rusbehandlingen preges av dårlig akuttilbud, mangel på boliger og et sviktende ettervern».

Tittelen er like aktuell i dag, slo Sjåfjell fast.

I sitt arbeid i bruker- og pårørendeorganisasjonen i A-Larm møter Tommy Sjåfjell mange pasienter, særlig innen Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). De forteller ofte om lange ventetider til avrusning, sårbare overganger, mangel på brukerstyrte plasser, mangelfull oppfølging etter behandling og for lite fokus på jobb, utdanning og aktiviteter mens de er i behandling.

Får ikke behandling tidlig nok

Sjåfjell påpekte også at det er en stor variasjon i tilbudene som gis rundt i landet, og spøkte med at forkortelsen TSB like gjerne kunne stå for Tilfeldig spesialisert rusbehandling.

En nasjonal kartlegging av akutte tjenester til rusavhengige viser at verken modell, tilnærming eller målgruppe for akutt behandling er lik fra ett sted til et annet.

– En gjennomgang av statistikk i 2018 viste at sannsynligheten for å innvilges rett til direkte døgnbehandling er 50 ganger større i ett område enn et annet, fortsatte Sjåfjell.

Pasienter med ruslidelser kommer veldig ofte for sent i kontakt med behandlingsapparatet, særlig gjelder dette pasienter med alkoholproblemer.

– De fleste ruspasientene ligger på somatiske sengeposter, og mottar somatisk helsehjelp.  Men de er ikke rusbehandling og er ikke i pakkeforløp, sa Tommy Sjåfjell og opplyste at halvparten av personer som sliter med depresjon får behandling, mens under 7 prosent av personer med alkoholproblemer får behandling for dette.

Svekket faglig eierskap?

Cecilie Skule, avdelingsdirektør for psykisk helsevern og rusbehandling i Helse Sørøst, var i sitt innlegg tydelig på at det fortsatt er et stykke igjen til likeverdige tjenester mellom psykisk helsevern og TSB. Hun viser til Helsetilsynets rapport om tilbudet til pasienter med samtidig rus- og psykisk lidelse.

Hun understrekte at det er alvorlighetsgraden av psykiske lidelser som skal avgjøre hvor i spesialisthelsetjenesten mennesker med ROP-lidelser skal henvises: Mindre alvorlige psykiske lidelser henvises til TSB og alvorlige psykiske lidelser til psykisk helsevern.

– Denne inndelingen skal sikre to likeverdige fagområder med aktiv rusbehandling. Men det kan også ha bidratt til å svekke faglig eierskap til rusbehandling i psykisk helsevern, sa Skule.

Det landsomfattende tilsynet viste at det var påfallende få pasienter i DPS-poliklinikker med rusdiagnoser. Skule mener det kan tyde på at det ikke er god nok utredning og kartlegging av avhengighetsproblematikk hos pasientene ute i DPS-ene.

– Kanskje tenker vi at ruslidelser er synlige på folk når vi møter dem? Men sånn er det ikke, sa hun.

Skule peker på en rekke faktorer som kan bidra til at ruslidelser og avhengighetsproblematikk hos pasienter i psykisk helsevern ikke fanges opp:

  • De ligner på andre pasienter uten rusproblematikk
  • Rusproblematikken kan se ut som noe annet (sammenheng mellom alkoholbruk og depresjoner, psykiske og psykotiske symptomer utløst av amfetamin osv)
  • Man må ha rutiner for å spørre, og det kreves tid og kompetanse
  • Ansatte vegrer seg
  • Det er mer skamfullt å ha rusproblem enn psykisk lidelse, pasientene vil ikke tilkjennegi eller behandles i TSB
  • Lite tid i spesialisthelsetjenesten
  • Uklar ansvarsdeling både internt og mellom fagområdene

Rus som eget fagområde og tjeneste

Fra scenen drøftet Skule både fordeler og ulemper ved å ha TSB som et eget fagområde og tjeneste.

Blant annet trakk hun fram at det kan bidra til å gjøre det vanskeligere å skille rus og psykiske symptomer, og å velge veien videre i behandlingssystemet. Det er beskrevet erfaringer med at skillet mellom psykisk helsevern og TSB har blitt forsterket i land som har styrket tilbudet for rusbehandling.

– Fordelene er at rusproblem og ruskompetanse har blitt tydeliggjort, og behandlingstilbudet og kapasiteten har økt. Pasienter med ruslidelser har fått pasientrettigheter til rusbehandling og kompetansen til denne type behandling har blitt styrket.

– Men selv om ruskompetansen er styrket, ser det ikke ut til å nå ut til alle, som for eksempel i psykisk helsevern og ute i kommunene, sa Cecilie Skule.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.