Hjem > Erfaringspodden > – Jeg sliter med å bruke ordet enke

– Jeg sliter med å bruke ordet enke

Knut Erik Holm forlot kone, barn, venner, NRK-karriere og selve livet 28. august 2014. Hvordan kunne en tilsynelatende vellykket 56-åring ta sitt eget liv? Dette er Bjørg Aftrets historie om et selvmord.

Bjørg Aftret savner ektemannen Knut Erik Holm som tok livet sitt 28. august 2014. (Foto: Styrk Fjærtoft)

– Det var veldig rart å si ordet enke, fordi det er noe jeg aldri har tenkt over. Det er liksom gamle kjerringer i svarte kjoler som jeg har sett på stranda i Hellas. Jeg husker også at min gamle bestemor gikk i disse svarte, mørke kjolene. Så at jeg skulle bli enke såpass tidlig i livet var veldig fjernt.

– Vi var jo friske både jeg og min mann, og jeg hadde aldri tenkt tanken at han skulle dø fra meg på den måten. Det er rart å være enke. Jeg sliter litt med å bruke det ordet…

Hør Erfaringspodden:

  

Noe forferdelig har skjedd

Journalist Bjørg Aftret er på jobb i Dagbladet i Oslo og sjekker mobilen på vei ned trappa fra 8. til 7. etasje 28. august 2014. Det er flere ubesvarte anrop også fra ukjente nummer, og på mobilsvaren er meldingen «Du må ringe hjem – noe forferdelig har skjedd hjemme hos dere!». Sentralbordet ber Bjørg om å ringe 113, og stemmen i den andre enden sier at hun må skynde seg hjem.

Sjefen kommer løpende, skaffer drosje og blir med, og i bilen tenker Bjørg at dette handler om ektemannen Knut Erik. Hun kjenner på frykten for at det har skjedd noe som ikke skulle skje. Hun ber inni seg:

– Jeg håper han lever, at han ikke har tatt livet sitt.

– Hva var det som møtte deg da du kom hjem til huset på Smestad?

– I gata var det en brannbil, ambulanse og politibiler. Da jeg gikk ut av drosjen kom det bort en politimann som skulle snakke med meg. Han forteller: «Vi gjorde det vi kunne, men livet hans var ikke til å redde.» Knut Erik Holm hadde tatt sitt eget liv.

Godt å se han

– Yngstejenta på 19 var den som kom først hjem og oppdaget hva som hade skjedd. Hele greia var uvirkelig. De to yngste døtrene ble godt ivaretatt av naboen, mens den eldste ble varslet på telefon og kom.

– Jeg ville se han og fikk det etter hvert. Jentene mine var litt usikre, men politimannen og ambulansefolka anbefalte at vi fikk se han. Vi gjorde det alle sammen, og da så han veldig fredelig ut. Jeg tenkte: Oj – nå har du fått fred. Men det var jo ikke en sånn fred vi ønsket at han skulle ha!

– Vi ønsket at han skulle leve og få fred med seg selv, selv om det tok litt tid å bli frisk – eller friskere – av depresjonen han hadde utviklet. Men jeg er veldig glad for at jeg så han så fredelig. Dette var noe annet enn det tragiske draget han hadde over ansiktet de siste ukene tydelig nervøs og plaget av tankene han hadde.

– Jeg savner fredagskveldene hvor Knut Erik og jeg hadde fri og kunne lage et godt måltid mat og prate om det som hadde skjedd i løpet av dagen og uka! (Foto: Styrk Fjærtoft)

Savner praten

– Knut Erik Holm var mannen i livet ditt. Midt i 50-åra, familefar og utenrikssjef i NRK. Hvem var Knut Erik slik du kjente han?

– Han var en veldig oppegående person. Veldig varm type. Vi hadde et raust samliv. Vi unte hverandre forskjellige ting. Han elsket jobben sin og å reise. Jeg stilte opp, men han stilte også opp for meg.

– Det at vi begge var journalister gjorde at vi forsto hverandre veldig godt. Vi var glade i å kose oss sammen. Jeg savner fredagskveldene hvor han og jeg hadde fri og kunne lage et godt måltid mat og prate om det som hadde skjedd i løpet av dagen og uka.

– Vi var en aktiv familie med barn som skulle være med på trening og andre ting, men vi var også veldig flinke til å finne lommer i livet. Vi pratet mye sammen – trengte hverandre for å prate sammen. Jeg savner veldig den praten vi hadde.

Mistet troen på seg selv

– Hvordan kunne livet bli så vanskelig at det ikke lenger var verdt å leve for Knut Erik – som sikkert i manges øyne – hadde alt på stell og taklet alt?

– Det spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger. Hvorfor? Tilsynelatende hadde han alt på stell. Han var godt likt. Hadde en fin jobb. Masse venner. En fin familie. Det så ut til at han trivdes med livet sitt også. Jeg mener og tror og vet at vi også hadde et godt samliv.

– Han var bare veldig sliten. Jeg har tenkt masse på det med søvn i ettertid. Jeg tror kanskje at når du blir søvnløs, sånn som han ble, og grublete som han også ble, så gjør det noe med hele selvbildet.

– Han søkte en jobb han ikke fikk?

– Han søke jobben som NRKs utenrikskorrespondent i Washington. Han var nok litt overrasket over at han ikke fikk jobben med den erfaringen han tross alt hadde, men NRK var opptatt av at det skulle være flere kvinnelige korrespondenter. Han følte nok på nederlaget ved at han var en mann i 50-åra litt utgått på dato.

– Det gikk nok litt på selvfølelsen at han ikke var god nok. Han var ikke flink nok, kunne ikke omstille seg. Han tilla seg selv mange ting som ikke var riktig, men som du gjør når du er deprimert og mister troen på deg selv. Da lager man seg forklaringer på hvorfor det blir slik eller sånn.

Demoner

Når startet hans utfordringer med det han kalte demoner som plaget han nattestid?

– For fullt vil jeg si tre måneder før han døde, men han var grublete også høsten før. Grublet på om han skulle ha jobben som sjef lenger, eller om han skulle slutte. Så sa han opp sjefsjobben etter at han ikke fikk korrespondentjobben. Da kjente han at han ikke var så motivert lenger til å fortsette som sjef. Han var glad rett etter at han hadde tatt beslutningen. Men så – da han skjønte at han ikke fikk de utfordringene han ønsket seg – så begynte disse demonene å komme om natta.

– Han kalte det demoner; noe marerittaktige greier som gjorde at han ble redd. Dette ble enda verre da han var i Oxford på et utdanningsstipend som han reiste til rett etter påske det året.

– Hvordan merket du forandringene?

– Han snakket hele tiden om de samme tingene. Han klarte heller ikke å bry seg med oss på samme måte som før. Hvis jeg prøvde å snakke om hva jeg var opptatt av, var han ikke så interessert. Han klarte hele tiden å skru samtalen over på sine ting.

– Forsto han at han hadde bruk for hjelp?

– Han hadde hatt noen samtaler med bedriftslege og psykolog i NRK, men det var først da han kom til Oxford for å studere at det ble virkelig ille. Da kommuniserte vi mye på e-post, sms og telefon, og jeg skjønte at det ikke var bra. Jeg oppfordret han til å komme hjem, men som den superyteren han var, kunne jo ikke han avbryte dette. Han var en gjennomfører.

– Da jeg dro dit i juni for å være sammen med han i tre uker, tenkte jeg at han ha hjelp. Dette går ikke lenger!

Innlagt

– Da vi kom tilbake til Norge etter oppholdet i Oxford, startet vi arbeidet med å finne hjelp. Fastlegen som da var en vikar, snakket med han i timesvis og søkte han inn hos Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen. Først etter tre uker fikk vi komme til en samtale. Jeg var med på denne inntakssamtalen som virket veldig grundig. Da var det en psykolog og en psykiater der som utfordret han på hvordan han hadde det.

– I ettertid har jeg tenkt på at de der spurte om han hadde hatt selvmordstanker. Han bekreftet at han hadde hatt det et par ganger. Det hadde han ikke fortalt meg. Jeg ble litt skremt, men samtidig tenkte jeg at det bare var tanker. Etter samtalen fikk han tilbud om å legge seg inn på akuttavdelingen. Jeg klarte å overtale han til å prøve dette.

Knut Erik ble undersøkt for våpen og kniver, ble kroppsvisitert og låst inn. Men etter et døgn ville han ikke være på akuttavdelingen.

– Det virket helt fjernt for han. Han ble så overført til døgnposten. Der skjedde det nesten ingen ting. Etter enda et døgn der, ble det avtalt at han kunne sove hjemme. Han var på Vinderen på formiddagen og hadde samtale med psykolog på ukedagene – tre kvarter. Sporadisk snakket han også med en lege.

– Han hadde fått antidepressiva av bedriftslegen og så fastlegen, men medisinen gjorde han mer deprimert. En av mine kjepphester er at man bør følge opp tettere når man gir en person antidepressiva. Det virker forskjellig fra person til person, og jeg er temmelig overbevist om at den medisinen han fikk, burde han ikke hatt. Det kan godt være at han skulle hatt antidepressiva, men kanskje et annet merke og en annen type.

Gjøkeredet

– Så du tegn til at han ble bedre etter oppholdet?

– Egentlig ikke. Jeg ble etter hvert ganske skeptisk til behandlingen. Han var nok ikke en person som åpnet seg nok. Kanskje trodde de at han var bedre enn han egentlig var? Han var jo talefør, og han likte ikke pasientrollen.

– Han skrev seg ut fordi han følte at dette ikke hjalp noe. Jeg fikk ikke vite så mye om hva de hadde oppnådd i behandlingen. På en måte skjønner jeg at han ville skrive seg ut også. Det var ikke noe særlig å være der. Menn i 50-årene med karriere er vanskelige tilfeller. Det står det jo også om i handlingsplanen for psykisk helse.

– Jeg tror at han fikk lov til å snakke litt for mye om sine egne kvaler rundt jobben han hadde sagt opp, mens det kanskje også var underliggende ting i han som førte til at han ikke taklet den avgjørelsen han hadde tatt.

– Men det er jo ikke sikkert at han ville åpne opp og snakke om de andre tingene?

– Det er ikke sikkert. Han var jo privat på mange måter. Han var mann. Det har noe med rolleforståelse og oppdragelse å gjøre: Du skal være sterk og ikke vise svakhet. Han hadde ingen erfaring med psykiatri. Han hadde sett filmen Gjøkeredet på 70-tallet. Det var det eneste han visste… Bare det at han fikk personlige problemer, tror jeg kom som et sjokk på han. Han var ikke vant til ikke å være i vater.

Bjørg Aftret har skrevet boka “Om jeg hadde visst…” sammen med psykologspesialist og forsker Gudrun Dieserud – historien om et selvmord. (Foto: Styrk Fjærtoft)

Vi digger deg!

– Det er lett å være etterpåklok – men det hjelper fint lite. Kunne du gjort noe annerledes?

– Det spekulerer jeg masse på. Vi gjorde det vi kunne. Men jeg tror det er helt vanlig av oss som opplever dette at vi bebreider oss selv. At vi ikke så det tidligere.

– Kanskje kunne jeg skaffet en psykolog på egenhånd? Han gikk hos en dame. Kanskje burde han gått hos en mann på samme alder? Jeg vet jo ikke. Så burde jeg vært mer rundt han. Jeg gikk jo på jobb og han var alene hjemme på dagtid. Kanskje burde jeg snakket med han på en annen måte?

– Jeg var veldig flink til å oppmuntre! Vi skrev gule lapper med oppmuntring: Du er den beste. Jippi – vi digger deg! Du er så flink! Du er så god! Han ble kanskje mer og mer oppgitt over seg selv fordi han var jo ikke sånn. Vi var kanskje ikke flinke nok til å ta han på den måten han var.

– Vi var vant til å oppmuntre hverandre. «Unnskyld at jeg er så rar» sa han til oss. Han beklaget og skammet seg veldig over den han hadde blitt. Tuslete. Snakket bare om seg selv. Brukte veldig mye unnskyld-unnskyld. Jeg vil ikke være sånn, men jeg er sånn. Det er sikkert mye vi kunne gjort annerledes, men jeg er inneforstått med at vi gjorde så godt vi kunne.

– Men det er kanskje noe pårørende bør vite – at vi ikke hele tiden prøver å pushe. Når man ikke føler seg flink, er der kanskje ikke så lurt å si at du er flink-flink-flink hele tiden!

Jobben visste ikke

– Visste de på jobben at han sleit?

– Nei, de visste ikke det. Det var derfor det kom som et sjokk. Det var jeg som til slutt måtte si til hans øverste sjef at han sleit. Han syklet til jobben et par dager uten å tørre gå inn, og da sa jeg at nå jeg faktisk si ifra hvordan det er fatt. Tanken på at han var så syk at han måtte være sykmeldt over en lengre periode, den tror jeg var helt uutholdelig. Han sa: Jeg ser jo ikke syk ut! Ingen vil tro at jeg er syk. Det var et veldig stort nederlag.

– Var han sykmeldt?

– Han var sykmeldt et par uker. Han burde sikkert vært sykmeldt et halvt år og samlet krefter, vært ute og gått i naturen og roet det hele ned. Virkelig slappet av.

– Kroppen er ofte i høyspenn når du vil så mye mer enn det du klarer. Og da er ikke tankene ordentlig med heller. Han klarte ikke å innse hvor syk han faktisk var. Han ville tro at han var i mye bedre form enn det han var.

Sint

– Hvordan er det mulig å leve videre uten å få det hele og fulle svaret på hvorfor han tok sitt eget liv?

– Jeg har ikke noe valg! Jeg skulle gjerne visst hvordan han egentlig hadde det. Om det var andre ting enn jobben som var utslagsgivende. Jeg visste at han var sliten og at han var alvorlig deprimert. Men jeg ante ikke at han var så syk at han kunne ta livet sitt.

– Jeg skjønner ikke at han ikke tenkte på ungene våre som skulle ut å reise og at det var en ny æra i livet vårt. Jeg skjønner ikke at han ikke kunne tenke på oss i en sånn situasjon. Det er veldig mange ubesvarte spørsmål her som det er vanskelig å leve med.

– I tillegg er jeg sint på han fordi han lot oss bli igjen alene – at jeg nå er den som må føre dette videre og gå alene uten han. Det er er jeg veldig sinna på. Jeg tenker at vi kunne ha løst dette hvis vi hadde visst litt mer og at han hadde fått bedre hjelp på et tidligere tidspunkt. Hadde jeg visst litt mer om hvordan han egentlig hadde det og om det de hadde jobba med på Vinderen – at de også faktisk var litt redde for ar han kunne være i selvmordsfare – hadde jeg vært mer på allerten og passa på veldig mye mer.

– Det er mer samarbeidet mellom psykiatrien og oss pårørende jeg savner. Det er vi som kjenner vedkommende. Hadde vi vært litt mer på lag, så hadde det gitt meg en bedre følelse.

Er det lett å tenke at han var egoistisk og tok en feig utvei?

– Ja, det er jo egentlig det. Det er rart å tenke på at han gjorde det. Han var jo egoisk og feig. Men jeg tror nok den skamfølelsen, og det at han ikke klarte å takle seg selv som han ble… Han likte ikke seg selv med disse pillene som sløvet han ned og ødela veldig mye. Han hadde så mange forventninger til seg selv – forventninger som ble vanskelige å bære.

Klagen

– For deg var det viktig å si ifra om hva som ikke fungerte i deres møte med helsevesenet. Fylkesmannen konkluderer med at Diakonhjemmet sykehus brøt bestemmelser i helse- og omsorgstjenestelovgivningen, men du fikk avslag på erstatning hos Norsk pasientskadeerstatning. Hvorfor var det viktig å bruke energi på å rippe opp i disse tingene. Det kunne ikke gi deg Knut Erik tilbake…

– Jeg var veldig i tvil… Men jeg tenkte at dette er noe jeg måtte gjøre for andre fordi jeg så at det var svikt i en del rutiner på diakonsykehuset. Jeg tenkte at hvis ikke jeg lenger kan bli hjulpet, kan kanskje noen andre bli det. Og nå viser det seg at de har forandret på en god del rutiner.

I mars var jeg og min medforfatter Gudrun Dieserud i møte med sjefer på Vinderen. Det var veldig flott! De ville gjerne høre mine erfaringer, og de har gjort om på flere ting. Det hadde neppe skjedd i så stor grad om ikke fylkesmannen hadde kommet med påpakning til sykehuset.

Mye fasade

– Du valgte å skrive bok sammen med psykologspesialist og forsker Gudrun Dieserud – Om jeg hadde visst… Hva er det viktigste med boken?

– Det viktigste for meg er opplysning, at vi kanskje har klart å formidle hvordan en alvorlig depresjon kan utvikle seg til et selvmord, og at vi også har klart å se litt på mannsrollen oppi det hele. Vi må være aktsomme for menn spesielt fordi de kan ha veldig mye skjult inni seg som ikke kommer til overflaten og som faktisk kan føre til selvmord.

– I tillegg er det viktig at ikke minst arbeidslivet er litt oppmerksomt på at det er ikke alle som ser ut til å fungere veldig bra, som faktisk gjør det. Det er veldig mye fasader der ute, og vi bør bry oss litt mer om hverandre. Være litt oppmerksomme på folk som kanskje sliter litt mer enn det vi ser. Du kan ikke la deg blende av hvordan folk tilsynelatende ser ut. Det håper jeg at vi klarer å oppnå med boka!

Trenger du noen å snakke med?

Hjelpetelefonen Mental Helse 116 123

Kirkens SOS 22 40 00 40

Smakebit Erfaringspodden:

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.