Hjem > Diskriminering > – Pårørende opplever diskriminering

– Pårørende opplever diskriminering

– Mange av våre medlemmer i LPP opplever urettferdig forskjellsbehandling både på egne vegne og på vegne av dem de er nær til. Det sier landsstyreleder Christine Lingjærde i LPP.

Christine Lingjærde er landsstyreleder i Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP). (Foto: Privat)

– Noe av dette mener vi er diskriminering som det kanskje er vanskelig å få øye på og identifisere, men som er utbredt, sier Christine Lingjærde. Landsstyrelederen i Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP), mener at det er en diskriminerende praksis på flere områder innenfor hjelpeapparatet, og at konsekvensene av hvordan lovverk, begrensede ressurser og faglig skjønn forvaltes, kan være diskriminerende.

– Det er nesten umulig å beskrive hvordan situasjonen innen psykisk helse og rus er, for den er så varierende og fragmentert. Ansvaret er ekstremt pulverisert slik at klager og forslag sjelden blir hørt, og lovbrudd får sjelden konsekvenser.

SE FOREDRAG: Hva er diskriminering?

Pårørendes rettigheter innfris ikke

– Du mener at pårørende diskrimineres i juridisk forstand på flere områder. På hvilke områder er det?

– Loven skal gjelde for alle, og pårørende opplever ofte at helsepersonalet ignorerer eller ikke er orientert om lovfestede rettigheter. Det er store variasjoner, til og med fra post til post i én og samme enhet, hvordan man forholder seg til pårørende og lovverket. Det gjelder rett til informasjon og støtte, rett til å bli inkludert i teamet rundt pasienten, rett til krisehjelp og rett til avlastning.

– Vi opplever også at nye lovbestemmelser og retningslinjer som handler om pårørendeinvolvering ikke etterleves. Det får også sjelden konsekvenser for helsepersonell ved avvik eller brudd på lover, mens dersom pasienter gjør noe «feil», så får det ofte store konsekvenser for pasienten.

Lavere terskel for utskrivelse

– Selv om det er mer uklart om man er diskriminert i lovens forstand, kan pårørende oppleve seg urettferdig og usaklig forskjellsbehandlet. På hvilke områder har dere i LPP identifisert at pårørende opplever seg diskriminert?

– Pårørende opplever seg diskriminert når de plutselig får en psykisk syk pasient på døren, utskrevet fra psykisk helsevern, uten varsling. Etter at den nye lovendringen om samtykkekompetanse, opplever vi lavere terskel for utskrivelse – bestemt av kun én fagperson – og vi får vi ofte svært syke pasienter hjem. Hvis de kommer hjem.

Misbruk av pårørende

– Pårørende opplever seg også diskriminert når de gir råd og informasjon til personell som ikke blir hørt eller notert.

– Det at pårørende som har betydelig oppfølging og omsorg for voksne pasienter hjemme ikke får noen økonomisk støtte, kan oppleves uriktig og urettferdig selv om det kanskje ikke er diskriminering iht. lov. Det er oppsiktsvekkende at pårørende må og får lov til å være ansvarlig for omsorgen og ha bl.a. medisinsk oppfølging av pasienten hjemme, men holdes ofte utenfor når pasienten er innlagt.

Det kan oppleves som misbruk av den ressurs som de pårørende er.

Tiltak må ha hjemmel i lov

– Det er også områder der de pårørende ser at de dere er pårørende til (brukere/pasienter), blir diskriminert i juridisk forstand. Kan du utdype det?

– Et eksempel blant flere: Det er ikke uvanlig at pasienter på TUD (tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold) utsettes for tvangstiltak som ikke er innenfor loven. Fagpersoner kan da argumentere for at det er bedre for pasienten med et tvangstiltak hjemme uten lovhjemmel, istedenfor å være innlagt i spesialisthelsetjenesten. Men det må være samsvar mellom lovverket og praksis.

– Videre ser vi flere eksempler på pasientrettigheter som sjeldent innfris: Pasienter med alvorlig psykisk sykdom har rett til tett oppfølging, og pasienter har rett til oppfølging og revurdering av diagnosen og sin medisinering med jevne mellomrom. Vi som pårørende er vitne til at diagnoser som en gang er satt blir stående og videreført gjennom år, og til at familiemedlemmer har stått på store doser psykofarmaka med store bivirkninger over lang tid, uten nødvendig oppfølging, kontroll og veiledning.

Ikke fritt sykehusvalg

– Fritt sykehusvalg gjelder heller ikke i praksis innen psykisk helsevern. Vi erfarer at valgmulighetene for ulike behandlinger for de med alvorligste lidelser og de innlagt med tvang ikke er der. Det er også fortsatt slik at man blir trukket i uføretrygden om man er lenge innlagt i psykiatriske institusjoner, men ikke om man er det i somatikken.

– Pasienter som ikke kan snakke for seg selv, møter de samme kravene som de som kan snakke/skrive. De mottar også dokumenter som de ikke klarer å lese, fylle ut eller svare på. Enten fordi de ikke har bosted, og/eller fordi de ikke er i stand til – intellektuelt eller emosjonelt – å lese. Det tilrettelegges altså ikke for at de skal kunne ha lik tilgang til nødvendige helsetjenester som andre.

Manglende ressurser fører til ulikhet

– På hvilke områder opplever dere at brukere/pasienter blir diskriminert?

– Pasienter som skrives ut skal ha oppfølgingsplan, kriseplan og bosted på plass. Det er ikke akseptabelt å bli skrevet ut til gaten eller hospits. Vi opplever at pasientene blir diskriminert når de betaler over 10 tusen kroner i måneden av uføretrygden sin til kommunalt bosted/bofellesskap, selv om de har enkle forhold og et begrenset hjelpetilbud. Det innebærer at det er lite igjen å leve for og bruke til aktiviteter som for eksempel kurs så en kan lære seg noe. Man skal ikke bli fratatt mulighet til en meningsfull fritid fordi man er psykisk syk.

Sosial og økonomisk diskriminering

– Jeg mener også at lover, reformer og organisering som er ment som effektivisering og besparende tiltak, fører til sosial og økonomisk diskriminering. Når hjelpetilbudene sliter med ressursmangel, må de prioritere hardt. Da blir det ofte slik at de som roper høyest får mest. De andre avvises, nedprioriteres og glemmes. De alvorligste syke uten sterke pårørende taper i kampen. Dette blir ikke likhet for loven.

– Pasienter som utsettes for feil og overdrevet bruk av tvang, kan oppleve dette som diskriminering når lovbruddet og feilbehandlingen ikke får konsekvenser for de som utøvde tvangen.

– Det oppleves også som diskriminerende når pårørende kommer på besøk og blir avvist på døren i siste liten fordi pasienten ikke har «oppført seg» – ikke fungert bra nok – og «straffes» med at besøket avlyses. Slik straffes også de pårørende som hadde sett frem til dette samværet.

Loven må gjelde for alle

– Hva tenker du må endres for å få slutt på opplevd og faktisk diskriminering etter lovens forstand?

– Loven skal gjelde for alle, om det er trafikkloven, straffeloven eller pasient- og brukerrettighetsloven. Det må være bedre informasjon om lovverk og rettigheter i systemet og bedre kontroll. Når loven ikke overholdes, skal det ha konsekvenser for den som har brutt loven.

LPP synliggjør og støtter

– Hvordan jobber LPP med dette?

– Vår rolle er først og fremst å støtte våre medlemmer slik at de kan fortsette å være pårørende. Vi hjelper dem med å kreve sin rett og pasientens rett.

– Overfor (helse-)myndighetene følger vi opp og melder om avvik. Vi skriver og vi snakker. Vi svarer på høringer og går på utallige møter. Vi svarer på undersøkelser. Vi besøker bostedene og vi sitter i komitéer og fagråd. Nå fungerer vi som uoffisielt «kontrollorgan» siden staten og kommunene ikke kontrollerer seg selv. Vi melder om brudd på rettighetene våre – om brudd på pasientrettighetene og menneskerettighetene.

I høst stiller Erfaringskompetanse spørsmålet om psykisk syke og rusavhengige diskrimineres, og belyser spørsmålet og temaet fra ulike sider.

LES OGSÅ: – Diskriminering er juss – ikke subjektiv synsing

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.