Hjem > Nyheter > Tvang, likegyldighet – eller en tredje løsning?

Tvang, likegyldighet – eller en tredje løsning?

Arnhild Lauveng har engasjert seg etter å ha sett NRK Brennpunkts dokumentar “Mysteriet søsteren min” – historien om Anne Wold. Her er Lauvengs kronikk.

Dokumentaren "Mysteriet søsteren min" fra Brennpunkt. (Faksimile: NRK)

Kronikken ble først publisert i Aftenposten 29.oktober 2020.

SE NRK-DOKUMENTAREN: Mysteriet søsteren min

Tirsdag 21.10.20 viste NRK Brennpunkt dokumentaren Mysteriet søsteren min, om en bror som forsøker å finne ut av hva som hendte med søsteren, Anne Wold. Anne beskrives som en dyktig ung kvinne, uten spesielle problemer, som etter et studieopphold i utlandet begynte å isolere seg stadig mer. I begynnelsen hadde hun noe kontakt med helsevesen og lege, men de siste årene av livet sitt isolerte hun seg helt, og hun lå død i tre uker inne i leiligheten sin før hun ble funnet.

Anne Wolds historie er tragisk, men ikke enestående. Vi har hørt lignende historier før, om mennesker som åpenbart har hatt store og sammensatte problemer, men som det kanskje ikke alltid er like lett å sette en diagnose på. Og som det heller ikke er så lett å hjelpe. Blant annet fordi de selv ikke ønsker hjelp, og fordi de avviser kontakt.

Ofte ender man i slike saker opp med valget mellom «pest eller kolera» – i denne sammenhengen forstått som valget mellom tvang eller likegyldighet. Man gjør kanskje en vurdering av om det er grunnlag for å benytte tiltak under tvunget psykisk helsevern. Hvis det er det, kan det være en løsning en stund, men vanligvis ikke så lenge. Hvis det ikke er grunnlag for tvang, eller når grunnlaget ikke er til stede lenger, ender man ofte opp med likegyldighet. «Hun velger det jo selv». Og «det er lov til å forkomme i Norge».

Og det er det selvfølgelig, hvis man absolutt vil det. Men min erfaring er at det sjelden er et sterkt ønske om å gå til grunne som fører folk ut i håpløse situasjoner. Vanligvis er det den opplevde mangelen på alternativ. Redsel. Fortvilelse. Opplevelsen av at det ikke er noen man kan stole på, og at problemene er overveldende, uløselige og evige.

Av og til kan kortvarige tvangstiltak være nødvendig for å bryte fastlåste situasjoner, men bare hvis de utføres med respekt og kunnskap, og bare hvis de følges opp med frivillige tiltak, basert på forståelse for denne personens ønsker og behov.

Andre ganger er tvang lite hensiktsmessig. Det som trengs er trygge, langvarige relasjoner. Mennesker med god nok kompetanse, både faglig og relasjonelt, til å forstå situasjonen, sette i gang egnede tiltak, jobbe helhetlig, og ikke minst bygge en langvarig og trygg relasjon til den det gjelder. Dette er mulig. Det har blitt gjort utallige ganger, i en rekke kommuner rundt i landet, og det gjøres fortsatt, hver eneste dag.

Men for å få til dette, må noen rammer være på plass. Kommunene må ha nok fagpersoner, med god nok kompetanse, nært de personene som har de største utfordringene. Fra i år er det lovpålagt for alle kommuner å ha ansatt psykolog. Det er et viktig skritt på veien, men ikke nok. Fortsatt er det mange kommuner som ikke har denne psykologen, og selv i de kommunene som har fått ansatt er det ofte så mange oppgaver at den eller de psykologene som er ansatt umulig kan prioritere alt som bør prioriteres.

For å jobbe med pasienter med store og sammensatte problemer, kreves det også spesiell kompetanse og interesse for nettopp denne gruppens utfordringer. Og det kreves systematisk og koordinert innsats, over tid. Alle mennesker som har behov for varige og sammensatte tjenester har rett på en individuell plan (IP) og/eller en koordinator i kommunen. Planen skal utformes i samarbeid med den det gjelder, og ta utgangspunkt i denne personens ønsker og behov.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse gjennomførte i september 2020 en uformell undersøkelse hvor vi spurte pasienter og pårørende om deres erfaringer med IP. 200 personer svarte, alle var i målgruppen for IP, eller pårørende til en som var det. Av de 200 informantene, hadde bare 13 % en oppdatert og fungerende plan. 39 % har aldri blitt spurt om de ønsket en IP. 35 % har fått laget en IP en gang, men opplever at planen ikke blir fulgt opp, evaluert eller brukt i praksis.

Gjennomgående forteller de 200 informantene som tjenester som er fragmenterte, om stor utskiftning av hjelpere, om dårlig koordinering, lite informasjon, og stor mangel på nødvendig hjelp.

Når det er så vanskelig å få hjelp, selv for de som aktivt ber om hjelp, og selv ønsker hjelp, er det ikke overraskende at de som ikke klarer å be om hjelp, og som trenger mer støtte og tilpasning for å ta imot denne hjelpen, faller utenfor.

Det er ikke fordi det ikke er mulig å hjelpe disse personene. Det er det som regel, hvis vi bruker tid på å bygge relasjoner. I de aller fleste tilfellene er det heller ikke fordi lovgivningen står i veien. Når vi svikter i å hjelpe de som strever så mye, handler det som regel om manglende systemer og organisering, om uklar ansvarsfordeling, for lite ressurser til kommunene, og mangler i lokal kompetanse. Det er trist, men samtidig ting det er fullt mulig å gjøre noe med.

Vi trenger ikke velge mellom likegyldighet eller tvang. Det finnes gode faglige alternativ, som handler om tilgjengelighet, tid, relasjoner og systematisk samarbeid.

 

LES: – Den individuelle planen kan gå og ta seg en bolle

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.