Hjem > Nyheter > – Vi er de ultimate unormale

– Vi er de ultimate unormale

Stopp diskrimineringen ble stiftet i 2002 og har røtter i frigjøringsideologi og USAs antidiskrimineringslov fra 1990. I denne samtalen om stiftelsens arbeid forteller Berit Vegheim om funksjonshemmedes stadige kamp for frigjøring fra en medisinsk modell som sykeliggjør og diagnostiserer naturlig variasjon.

Berit Vegheim i Borgerrettighetsstiftelsen Stopp Diskrimineringen. (Foto: Nina Djærff/ULOBA)

– Dere som står bak Borgerrettighetsstiftelsen Stopp Diskrimineringen har vært pionerer i norsk arbeid for en anti-diskrimineringslov for funksjonshemmede. For å sette inn rette tiltak, må vi forstå årsakene til den diskrimineringen som storsamfunnet må identifisere og reagere mot. Jeg vil tro at de fleste mennesker har en innebygget evne til å reagere på urettferdig forskjellsbehandling. Likevel diskriminerer vi. Slik du ser det: Hvorfor diskriminerer vi mennesker hverandre?

– Behovet for å skille «oss» fra «de andre» er naturlig, tenker jeg. Helt siden Aristoteles har man vært opptatt av hva som er normalt, «det naturlige er normalt». Mennesker streber etter å passere som normale, fordi det følger sanksjoner med avvik fra normalen. Men for at noen skal være normale, må noen være unormale. Normen defineres av dem som har makt, og slik legitimeres undertrykking.

“For at noen skal være normale,
må noen være unormale.”

– Det har i første rekke gått på å distansere seg fra folk som skiller seg ut utseendemessig, fysisk og psykisk i alle land til alle tider. Derfor stiller funksjonshemmede «sist» i rekken: Vi er de ultimate unormale. Det er beskyldningen om å bli tillagt våre egenskaper og kjennetegn som kvinner og de andre minoritetene har kjempet for å frigjøre seg fra. Det er også forklaringen på at egen erfaring som diskriminert ikke fører til at man ikke diskriminerer «de andre» som fortsatt er definert som «de unormale».

– Historisk har dere stått på barrikadene for funksjonshemmede, og er en stiftelse av og for funksjonshemmede. Inkluderer dere mennesker med psykisk uhelse og/eller rusavhengighet eller andre psykososiale funksjonsnedsettelser når dere arbeider med antidiskrimineringsarbeid?

– Vi ble stiftet i 2002 for å sikre et effektivt rettslig vern mot diskriminering av funksjonshemmede. Det betyr at vårt arbeid omfatter alle som faller inn under kategorien funksjonshemmede i lovens forstand. Loven omfatter alle typer funksjonsnedsettelser, uavhengig av årsak, inklusiv rusavhengighet, overvekt og utseende. Det er faktisk eller antatt funksjonsnedsettelse som er av betydning, ikke hvilken type. Loven definerer ikke funksjonsnedsettelse utover dette.

Samarbeid med brukerorganisasjoner

– Har dere historisk sett samarbeidet med brukerorganisasjonene på psykisk helse og rus i kampen mot diskriminering?

– Ja, vi har samarbeidet med en rekke sentrale aktivister og miljøer som representerer folk med psykososiale funksjonsnedsettelser siden vi startet opp i 2002. En av Norges mest profilerte interessepolitikere på feltet, Odd Volden, satt i styret vårt en periode. Vi har samarbeidet med WSO og alle andre motstandere av tvangslovgivningen i mange år, bl.a. i en felles høringsuttalelse i 2019 til tvangslovutvalgets forslag til ny lov med både fagorganisasjoner og FFO, Hvite Ørn og WSO.

– Samarbeidet med disse miljøene har også vært nært rundt rapportering av Norges tvangsbruk og vergemålslovgivning under vårt arbeid med sivilsamfunnets rapport til CRPD-komiteen 2019, og rundt Norgesbesøkene fra Europarådets kommisjonær for menneskerettigheter, FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs spesialrapportør for funksjonshemmede. Vi har holdt innledninger for lokallag av Mental Helse og hos WSO. Vårt inntrykk er imidlertid at disse miljøene er mindre opptatt av diskrimineringslovgivningen enn andre funksjonshemmede.

– Hva kan det komme av, tror du?

– Vi finner nok litt av forklaringen i at fysisk funksjonshemmede (syn, hørsel og bevegelse) har dominert kampen for antidiskrimineringslovgivning med fokus på å fjerne samfunnsskapte fysiske barrierer. Dette med lovens betydning for bekjempelse av fordommer og forakt, som vi er svært opptatt av å få frem, har dessverre stått litt i bakgrunnen i kampen historisk. Men så fort vi begynner å snakke om diskriminerende holdninger, finner folk med alle typer funksjonsnedsettelser, også psykososiale, at loven er like viktig for dem. Ellers må du nesten spørre organisasjoner som Mental Helse om hvorfor de ikke har prioritert dette mer.

For lite forskning

– En rekke norske studier går på mennesker med innvandrerbakgrunn, på samer og nasjonale minoriteter, religiøse minoriteter, men også på våre holdninger til disse minoritetene. Hvorfor finnes det ikke mer forskning på diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne, tror du?

– Svaret har nær sammenheng med svaret om årsak til diskriminering. Erkjennelsen av at funksjonshemmede diskrimineres, er til tross for formell erkjennelse i lovverk, ikke til stede verken blant forskere, politikere, opinionsledere, i mediene eller i samfunnet for øvrig. Vi har kartlagt forskningen som er gjort, og det står klart at forskerne «finner det de leter etter». Det bestilles og bevilges til forskning og innsatser mot diskriminering av de gruppene du nevnte, men ikke funksjonshemmede.

Må fortjene vern

– Ikke all forskjellsbehandling er diskriminerende. Jeg har støtt på en rekke tilfeller der diskrimineringsbegrepet brukes galt. Har dere i stiftelsen sett at diskrimineringsbegrepet har endret seg over tid, og blitt mer eller mindre uthulet eller presist?

“Diskrimineringsbegrepet er
i sivilisert utvikling.”

– Begrepet er ulikt i folkelig tale og i lovverk. Vi forholder oss utelukkende til den juridiske definisjonen. Fra det ståstedet er det mer dekkende å si at diskrimineringsbegrepet er i sivilisert utvikling. Særlig ser man det ved at stadig flere grupper får diskrimineringsvern, og dermed blir forskjellsbehandling som tidligere var akseptert, lovstridig. Ikke minst kommer det til uttrykk ved at tilgjengelighet har kommet inn i diskrimineringsloven. Manglende universell utforming og individuell tilrettelegging er nå diskriminering. Det ble heller ikke sett på som menneskerettsbrudd før, men etter at FN vedtok CRPD, gjør det det.

– Også innlemmelse av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk avdekker en endret normalitetsforståelse. Men fortsatt speiler loven det herskende holdningsklima og moralsyn ved at vern gis til grupper som til enhver tid oppfattes som fortjent til «verdig trengende». Juridisk har det ikke foregått uthuling, snarere en viss innstramning, kanskje etter at Diskrimineringsnemnda tok over som eneste håndhever. Det stilles strengere krav til klager om opplysning av saken før realitetsbehandling.

– Diskriminering og juss er komplisert. Enhver forskjellsbehandling er ikke nødvendigvis diskriminerende. I Likestilling- og diskrimineringsloven er det tre kriterier for å avdekke om diskriminering har skjedd: Forskjellsbehandlingen må være usaklig, unødvendig og ikke forholdsmessig. Samarbeider dere tett med Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), og hvordan navigerer dere i denne juridiske kompleksiteten?

– Vi forholder oss til lovforarbeider og avgjørelser i klagesaker, og da får man et grep om hva som ligger i Likestillings- og diskrimineringslovens saklighetskriterier. Vi underviser om denne definisjonen og forståelsen, og gir konkrete eksempler på hva det innebærer for funksjonshemmede. I visse tilfeller kan vi være uenig med håndhever, men forholder oss selvsagt til nemndspraksis. Det er ikke LDO som håndhever loven lenger, bare Diskrimineringsnemnda. Vi samarbeidet mye mer med LDO før. Men vi sitter bl.a. i LDOs hatkriminalitetsnettverk.  Vi vil si at LDO har lagt om samarbeidspraksis særlig på funksjonshemmet-området.

Lavere status

– Hvorfor har de det?

– LDO velger samarbeidspartnere i tråd med sitt fokus. LDO har atskillig mindre fokus på diskriminering av funksjonshemmede, og har blitt mer og mer som et vanlig offentlig forvaltningsorgan som Bufdir, som jobber med velferdspolitikk. Dels skyldes dette at de ikke er lovhåndhever selv lenger, men forklaringer må nok søkes både i hvem som er ombud, og at kamp mot rasisme, sexisme og homofobi står mye høyere på dagsorden hos LDO som i samfunnet ellers.

“Både lovgivning og praksiser må endres for at
målet om likestilling kan oppfylles.”

– Både i Norge og internasjonalt har vår kamp mot diskriminering lavere status og erkjennelse, og det betyr mindre kunnskap hos statlige organer som LDO, jamfør ditt spørsmål om lite forskning. Legg til at media ikke er interessert i diskriminering av funksjonshemmede, og svaret er nok nesten komplett.

– Hva anser dere å være de viktigste milepælene i deres kamp for funksjonshemmedes likestilling?

– Vi ble stiftet i 2002 for å få på plass antidiskrimineringslovgivning, og det er det største gjennomslaget for funksjonshemmede de siste 20, 30 årene. Dernest fikk vi gjennomslag for kravet om at funksjonshemmede skulle ha samme vern i straffeloven som andre utsatte grupper mot diskriminering og hatkriminalitet.

– Hvilke kamper har dere lagt bak dere, der dere kan si at kampen for likestilling faktisk er vunnet?

– Utover at lovgivningen vi kjempet for er på plass, tror jeg ikke vi har lagt bak oss kamper. Både lovgivning og praksiser må endres for at målet om likestilling kan oppfylles.

Alvorlige menneskerettsbrudd

– Og hvilke hindre står igjen når det kommer til menneskerettigheter og funksjonshemmede?

– Norges brudd på funksjonshemmedes menneskerettigheter er mange, men de aller groveste gjelder brudd på artikkel 12 i CRPD (FN konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter) som forbyr fratakelse av rettslig handleevne, noe som er hjemlet i vergemålsloven, og forbudet i artikkel 14/25 som forbyr bruk av tvang. Tvang er hjemlet i flere norske lover. Norge er ett av kun 12 land og ett av kun 4 land som har «reservert» seg med tolkningserklæringer mot hhv. artikkel 12 og artikkel 14/25.

– Norge har fått til dels skarp kritikk fra FN for sin behandling av mennesker med kognitive og psykososiale funksjonsnedsettelser. Kritikken gjelder også bruken av ECT som strider klart mot artikkel 15 i CRPD som forbyr tortur. Det faktum at Norge nå har flere mennesker i institusjonsaktige boliger og flere segregerte elever i skolen enn noen gang, er også svært alvorlige menneskerettsbrudd.

Medisinsk modell sykeliggjør

– Helt til slutt: Frigjøringsideologier, fra bredere samfunnsområder som politikk og sosiale forhold, har vært sentrale i kampen for brukeres og pårørendes rettigheter på feltet psykisk helse og rus. På hvilken måte har slike ideologier spilt en rolle for deres stiftelse?

“Frigjøring innebærer at alle folk
får bestemme i egne liv.”

– Stopp Diskrimineringen er forankret i frigjøringsideologien. Frigjøring innebærer at alle folk får bestemme i egne liv. I likhet med kvinner og svartes kamp, står frihet fra umyndiggjøring og tvang helt sentralt. Frigjøringskampen for funksjonshemmede generelt, men folk med psykososiale funksjonsnedsettelser spesielt, handler om frigjøring fra en medisinsk modell som sykeliggjør og diagnostiserer naturlig variasjon.

– Fordommer får i altfor stor grad frata folks handlefrihet som for eksempel fritt behandlingsvalg. Frigjøring forutsetter at folk har reelle valg, eksempelvis medisinfrie tilbud. CRPD krever et paradigmeskifte av alle land i verden, og det handler nettopp om frigjøring fra undertrykkelse som har gitt seg utslag i formynderregimer, tvang, isolasjon, sykeliggjøring osv.

– Og det mest utfordrende med dette paradigmeskiftet er nettopp frigjøring av mennesker med faktiske eller antatte psykososiale og kognitive funksjonsnedsettelser. Man kan si at innrømmelse av selvbestemmelse til disse befolkningsgruppene er selve testcaset på hvorvidt landene har klart skiftet fra et medisinskbasert- til et menneskerettsbasert paradigme.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.