Hjem > Forskeren forklarer > Vi har alle et ansvar for ettervernet etter rusbehandling

Vi har alle et ansvar for ettervernet etter rusbehandling

– For mennesker som sliter med psykososiale konsekvenser av rusmiddelbruk, er overgangen fra rusbehandling til hverdagen etterpå et spesielt sårbart punkt i endringsprosessen. Det sier Dagny Adriaenssen Johannessen, PhD-stipendiat i Blå Kors Øst.

Deltakerne i fokusgruppestudien vektla tre områder de mente var spesielt viktige i overgangen: Tilhørighet, indre prosesser og forutsigbarhet. (Illustrasjonsfoto: Styrk Fjærtoft)

– Vi vet at personer i døgnbehandling for rusavhengighet ofte opplever at de blir for dårlig forberedt på tiden de har i vente etter utskriving. Det sier Johannessen som er tilknyttet PhD-programmet Sosialt arbeid og sosialpolitikk ved OsloMet – Storbyuniversitetet.

– Ifølge Helse- og omsorgsloven er kommunen pålagt å tilby oppfølging etter rusbehandling i form av psykososial rehabilitering. Imidlertid varierer dette tilbudet, som vi kjenner som ettervern, betydelig fra kommune til kommune. Det er behov for å rette søkelyset på utfordringer i overgangsfasen fra rusbehandling og ettervernet. Å tilby et godt ettervern er først og fremst et offentlig ansvar, men det krever også en felles innsats fra oss alle.

Den nylig publiserte fokusgruppestudien inngår i et PhD-prosjekt som Dagny Adriaenssen Johannessen gjennomfører for Blå Kors Øst ved OsloMet – Storbyuniversitetets program Sosialt arbeid og sosialpolitikk. Medforfattere av studien er professor Amy Østertun Geirdal fra OsloMet – Storbyuniversitetet og professor Trond Nordfjærn fra NTNU og St. Olavs Hospital i Trondheim. Geirdal og Nordfjærn er også Johannessens veiledere i PhD-prosjektet.

– Hva er prosjektets innhold?

– Funnene fra fokusgruppestudien har vi brukt for å utvikle en spørreundersøkelse til ansatte i rusbehandling. Vi ønsker nå å finne ut av hvordan ansatte opplever at behandlingsforløpet er med på å forberede pasientene på overgangen og tiden etter utskriving. Dette tror jeg nok at mange døgnbehandlingsenheter mener er verdt å undersøke nærmere, og jeg håper at også mange sier ja når jeg inviterer til å delta i undersøkelsen de to siste ukene av august i år.

– Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?

– Fokusgruppeintervjuene startet med et åpent spørsmål, som Kan dere fortelle meg noe om hva ettervern innebærer for dere?. Videre stilte jeg spørsmål om ulike områder, som hvordan deltakerne forberedte seg på tiden etter utskriving, hvordan de samarbeidet med sitt behandlingsteam og hjelpeapparatet for å forberede tiden etter utskriving, og om de opplevde å ha medbestemmelse når det kom til innholdet i oppfølgingstiltakene og hverdagen etter utskrivingen.

Dagny Adriaenssen Johannessen er PhD-stipendiat i Blå Kors Øst, tilknyttet PhD-programmet Sosialt arbeid og sosialpolitikk ved OsloMet – Storbyuniversitetet. (Foto: Therese Hagen)

– Hva fant dere?

– I fokusgruppestudien vektla deltakerne tre områder de mente var spesielt viktige i overgangen: Tilhørighet, indre prosesser og forutsigbarhet.

– Tilhørighet omhandlet deltakernes relasjon til hverandre, deres tilknytning til institusjonen og miljøer i samfunnet utenfor institusjonen. I tillegg omhandlet tilhørighet deltakernes frykt for sosial isolasjon og ensomhet etter utskriving fra døgnoppholdet.

– Indre prosesser inkluderte deltakernes opplevelse av at selvinnsikten ble styrket gjennom ærlighet overfor seg selv og andre, og gjennom å bli kjent med sine egne følelsesmessige reaksjoner. Ikke så uventet anså deltakerne motivasjon som spesielt viktig i overgangsfasen. De opplevde at deres motivasjon ble styrket gjennom mestring og at mestringen styrket både deres selvtillit og deres tro på at de ville lykkes etter utskrivingen, altså deres mestringstro.

– Deltakerne anså forutsigbarhet som viktig, og knyttet det til at overgangen måtte skje gradvis og i et tempo som hjalp dem å opprettholde mestringstro og emosjonell trygghet. For å få på plass et trygt rammeverk i overgangsperioden, var det viktig å få både tid og rom til å etablere og teste ut nye rutiner. Deltakerne anså det som grunnleggende at basisbehov, slik som bolig og økonomi, var dekket, og at de hadde arbeid, praksis, skole eller annen meningsfull aktivitet.

– Deltakerne trengte også et trygt nettverk, både sosialt og i hjelpeapparatet. Institusjonsoppholdet, spesielt den siste fasen, ble omtalt som en god arena for å øve seg på hverdagsrutiner, men også for å øve seg på å håndtere både opp- og nedturer.

– Hvorfor er dette viktige funn?

– Personer med rusavhengighet er en stigmatisert gruppe i samfunnet. Stigmatisering kan påvirke muligheten til å mestre hverdagslivet etter rusbehandling, og hindre den sosiale inkluderingen i samfunnet. Stigma kan beskrives som de negative egenskapene som tillegges en bestemt gruppe mennesker, eller deres “sosiale informasjon”. Stigmatisering kommer til syne gjennom måten vi i fellesskap tenker om en gruppe (stereotypier) og gjennom våre følelsesmessige reaksjoner knyttet til de som plasseres inn i gruppen (fordommer).

– Stereotypier og fordommer kan føre til at personer som av fellesskapet plasseres inn i en bestemt gruppe, forskjellsbehandles på en negativ måte (diskriminering). Stigmatisering kan virke negativt nettopp på aspekter som har vist seg å være viktige i overgangen fra rusbehandling til hverdagen etterpå. Ved å opprettholde stigma er vi som samfunn med på å begrense en gruppes muligheter til å etablere et håndterlig hverdagsliv.

– På rusfeltet har vi lenge viet mye ressurser til forebygging og rusbehandling. Dette er vel og bra, men oppfølgingen etter utskriving, og den sosiale inkluderingen i samfunnet, har fortsatt en vei å gå. Ettervern er ikke bare oppfølgingstjenester i kommunen. Ettervern er like mye et sosialt prosjekt som vi alle har et ansvar for.

– Hvilke nye kunnskapshull har denne studien avdekket?

– Det har blitt forsket en del på erfaringer personer har gjort seg etter at de har gjennomgått rusbehandling. Det har derimot blitt forsket mindre på pasientenes opplevelser i det de står på trappene til den vanskelige overgangsperioden fra rusbehandling. Døgninstitusjoner som tilbyr rusbehandling, kan dra nytte av denne innsikten når de skal tilrettelegge forholdene slik at pasienter i utskrivingsfasen opplever samsvar mellom forventninger og realitet.

– Hvordan har dere ivaretatt brukerinvolvering gjennom forskningsprosessen?

– Et drøyt år før jeg startet som PhD-stipendiat hadde jeg mitt første møte med det sentrale brukerutvalget i Blå Kors Øst. Vi diskuterte ulike temaer som kunne være nyttige bidrag for de det gjaldt. Vi var alle enige om at ettervern hadde blitt ufortjent lavt prioritert, selv om det er en svært viktig del av endringsprosessen som ofte skal til for å etablere et håndterbart hverdagsliv.

– Etter at jeg startet opp som PhD-stipendiat har det sentrale brukerutvalget vært delaktige i form av å komme med tilbakemeldinger på intervjuguiden, spørreundersøkelsen, bruk av begreper og analysen av datamaterialet.

– Brukerutvalgets leder, Johan Lothe fra WayBack i Oslo, har også vært min kontaktperson og brukerrepresentant i gjennomføringen av prosjektet. Johan har vært en støttespiller som jeg har diskutert stort og smått med mellom møtene jeg har deltatt på i det sentrale brukerutvalget. Samarbeidet med Johan og det sentrale brukerutvalget har hjulpet meg å holde fokus på det som virker inn på det daglige livet til målgruppen i mitt PhD-prosjekt; personer som er i en omfattende endringsprosess for å etablere et håndterlig hverdagsliv.

LES: Substance use disorder patients’ expectations on transition from treatment to post-discharge period

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.