Hjem > Diskriminering > – Vi har ikke lykkes med å bekjempe noen hindre

– Vi har ikke lykkes med å bekjempe noen hindre

– Situasjonen for funksjonshemmede i Norge i dag ikke er bedre enn den var for 40 år siden. Det sier generalsekretæren i Uloba som har vært pionerer i kampen for funksjonshemmedes likhet og frihet, og mot diskriminering.

Vibeke Marøy Melstrøm er generalsekretær i Uloba - Independent Living Norge. (Foto: Christian Houge)

Vibeke Marøy Melstrøm er generalsekretær i Uloba – Independent Living Norge. Organisasjonen er skapt, eid og drevet av funksjonshemmede. Denne uka arrangerer Uloba Likestilling nå! – en kamp-uke med flere arrangementer på nett.

– Du har vært sentral i Uloba, som kjemper og har kjempet for funksjonshemmedes likestilling og frihet, i 30 år. Dere skal bekjempe diskriminering og frihetsberøvelse og har satset stort på at funksjonshemmede skal ha rett på brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Hvordan definerer dere «funksjonshemmede», og hvem passer inn i denne kategorien?

– Som «funksjonshemmet» definerer vi alle oss som opplever at vi blir diskriminert og utestengt fra hele eller deler av samfunnet på grunn av det andre mennesker gjenkjenner og definerer som en «annerledeshet», et «avvik», en diagnose, sykdom, skade eller en funksjonsnedsettelse.

Ikke opptatt av merkelapper

– Vil dere definere psykisk uhelse eller rusavhengighet som en funksjonshemming eller en funksjonsnedsettelse?

– Vi er ikke så opptatt av å sette merkelapper på mennesker basert på egenskaper eller særtrekk ved individet, men noen ganger er det formålstjenlig. Det kan være når vi har bruk for det i en felles kamp mot en aller annen urett begått mot en gruppe med felles særkrav, for eksempel døvblindes kamp for tolketjenester.

– Mennesker med psykisk uhelse eller rusavhengighet vil i mange sammenhenger oppleves som/oppleve seg som å ha en funksjonsnedsettelse, og ha nytte av å stå sammen eksempelvis for bedre behandlingstilbud. Samtidig er de funksjonshemmet fordi de diskrimineres og stenges ute på grunn av sine funksjonsnedsettelser.

Ikke oss det er noe galt med

– Hva vil du råde grupper som kanskje ligger bak dere i utvikling til å gjøre dersom man skal sette trykk på diskriminering og likestilling? Hva har vært suksessfaktorer for dere?

– Det viktigste, enkleste og samtidig aller vanskeligste er å få gruppene selv til å forstå at det ikke er oss det er noe galt med, men samfunnet! Individer kommer i alle varianter og fasonger, både med hensyn til fysisk og psykisk tilstand. Det heter mangfold. Vi bor i et samfunn som liker å smykke seg med at vi er for et slikt mangfold. Samtidig som samfunnet vårt ekskluderer, utrydder, stuer vekk og trakasserer oss som representerer dette mangfoldet.

– Hvis alle vi turte å tro, mene og sloss for at vi er bra nok, at det ikke er noe feil med oss, at folk er folk – ville det hjelpe. Hvis vi turte å mene, tro og skrike ut at det er samfunnet – ikke oss – det er noe galt med, og at det er dette samfunnet – ikke vi – som kan og bør endres, ja da, kanskje.

Folk selv vet best

– Dere benytter en ideologisk plattform for kampen for likestilling. I denne ideologien er av-medikalisering, av-profesjonalisering og av-institusjonalisering sentralt, samt empowerment, altså at brukere tar tilbake makten i sitt eget liv. Kan du kort si noe om hvorfor medikamenter, profesjoner og institusjoner hemmer kampen for likestilling?

– Vi må jo ha noen medikamenter, et helsevesen og sykehus når vi er syke. Men dette burde jo være tilgjengelig på folk sine egne premisser. Når det gjelder fysisk sykdom er dette litt enklere, selv om det også her er mye som skurrer. Først og fremst er det vårt syn at folk skal ha lov og mulighet til å ta ansvar for sitt eget liv, og at man ikke må blande sammen sykdom og funksjonsnedsettelser.

– Å ha en funksjonsnedsettelse er ikke det samme som å være syk! Vi mener at folk selv vet best hva som er riktig og bra for en, ikke profesjonene. De kan medisin, ikke menneskers liv. Dette må selvsagt også gjelde i forhold til psykisk uhelse. Personen det gjelder må ha lov til å ta ansvar selv og velge bort medisinering til fordel for annen behandling når det trengs. Institusjoner er ikke et sted noen skal bo. Sykehus når det trengs, selvsagt, men ikke som boform over tid. En funksjonsnedsettelse, et assistansebehov, alder osv. skal ikke være begrunnelse for å plassere og isolere medmennesker i institusjoner.

Samarbeid

– Dere bruker en retorikk som ligner på den som brukes på feltet psykisk helse og rus, at brukeren er eksperten på seg selv. Dere løfter fram funksjonshemmedes egenerfaring og hevder at dette er en egen form for kunnskap. Dette minner mye om kampen for brukeres og pårørendes erfaringer inn mot tjenestene. I hvor stor grad har dere historisk sett samarbeidet med brukerorganisasjonene på psykisk helse-feltet?

– Historisk har vi ikke lang erfaring med dette, selv om det er mange år siden vi med glede og interesse så at miljøer innenfor de områdene du nevner, har brukt den samme retorikken og den samme modellen (den sosiale modellen) som oss.  De senere årene har vi, særlig i forbindelse med CRPD-arbeidet, hatt noe samarbeid med blant andre We shall overcome (WSO).

Stereotypier og fordommer

– Tror du at det på ett plan kan være lettere for samfunnet å forstå funksjonshemmedes krav til likestilling fordi det som en funksjonshemmet er hemmet av kanskje er synlig for øyet, mens psykisk uhelse og rusavhengighet er mer usynlig? Eller reproduserer jeg bare en klassisk fordom for deg nå med dette spørsmålet?

– Vi tror ikke at samfunnet reagerer mer eller mindre, sterkere eller svakere om det er snakk om synlige eller mer usynlige funksjonsnedsettelser. Men vi er selvsagt med på at reaksjonene er forskjellige. Vi tror likevel at reaksjonene først og fremst er avhengige av erfaringene, motivene, holdningene osv. hos den som reagerer, ikke av forhold ved den det reageres mot.

– En person som er vant til rullestolbrukere, reagerer ikke så mye når hen møter en. Den samme personen har kanskje aldri møtt en blind eller døv, og reagerer mer på det ukjente. Hen har nettopp lest en artikkel om en psykotisk person som har begått et drap, og blir kjemperedd for alle som kan mistenkes å ha en slik merkelapp.

– På samfunnsnivå blir reaksjonene også styrt av økonomi. Jo dyrere for samfunnet, jo sterkere reaksjoner. Vi kan jo bare se på et annet diskrimineringsgrunnlag: innvandrere. «Alle vet» at vietnamesere er ryddige, renslige, arbeidsomme, og har mindre fordommer, og svakere reaksjoner, på dem enn på somaliere, som «alle vet» at bare tygger khat og lager barn. Altså handler det mye om stereotypier og fordommer.

– Motstand mot funksjonshemmedes (= diskriminerte pga. funksjonsnedsettelser) krav om likestilling møter motstand av mange forskjellige årsaker. Økonomi, fordommer, myter, stereotypier og ikke minst en stadig like levende holdning til oss som sier at våre problemer er det «faktum» at vi er syke, at vi «lider» av fysisk, psykisk osv. uhelse.

Ikke bedre på 40 år

– Dere legger naturligvis ansvaret på samfunnet som setter begrensningene rundt funksjonshemmede. Det er samfunnsskapte hindre og ikke funksjonsnedsettelsen som skaper problemer for funksjonshemmede. Hvilke hindre står igjen, som dere ikke har lykkes å bekjempe?

– Vi har dessverre ikke lykkes med å bekjempe noen hindre! Vi tør påstå at situasjonen for funksjonshemmede i Norge i dag ikke er bedre enn den var for 40 år siden. Bedre på noen områder, verre på andre. Men hvis vi skulle lykkes i en eller annen utopisk framtid å utrydde diskrimineringen av funksjonshemmede, ville vi jo stå igjen med våre kroppslige, individuelle problemer – som alle andre.

LES MER: uloba.no

NETTARRANGEMENT: Likestilling nå!

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.