Hjem > Nyheter > Vi trenger alle – derfor må vi investere i psykisk helse!

Vi trenger alle – derfor må vi investere i psykisk helse!

10. oktober er Verdensdagen for psykisk helse, og årets internasjonale tema, satt av WHO, er en oppfordring til å «investere i psykisk helse».

– Sannsynligvis vil det koste en god del å investere i psykisk helse, det er jo det som ligger i begrepet investering. Psykologspesialist Arnhild Lauveng er forsker og seniorrådgiver hos Erfaringskompetanse. (Foto: Styrk Fjærtoft)

Det er en interessant formulering. I en variant av den norske diskusjonen om psykisk helse, snakker vi ofte om å «satse på psykisk helse». Vi snakker om manglende tilbud, om uverdige forhold, om sårbare mennesker som trenger hjelp og støtte. Alt dette er riktig og viktig, men det samlede budskapet kan fort bli litt tungt og preget av en slags medlidenhetstankegang om at mennesker med psykiske helseutfordringer er en veldig sårbar gruppe som vi må ta vare på. Det er sant, men det er ikke hele sannheten.

“Noe av det jeg savner er
betydningen av fellesskapet.”

En annen variant av den norske diskusjonen om psykisk helse handler om eget ansvar, om hva du selv kan gjøre for å få det bedre, om selvhjelp, hverdagsgleder og livsmestring. Med et underforstått budskap om at psykisk helse er ditt ansvar. Det er også sant. Selvsagt har vi et (delvis) ansvar for egen helse, og selvsagt er det viktig å snakke om hva vi selv kan gjøre for å få det bedre. Men dette er heller ikke hele sannheten. Det er fortsatt mye som mangler, og noe av det jeg savner er betydningen av fellesskapet.

For et par hundre år siden var det en allmenn oppfatning i Norge at mennesker, særlig ungdom, kunne bli «bergtatt», det vil si lurt inn i fjellet av de underjordiske. Noen kom tilbake igjen mer eller mindre påvirket av sine opplevelser hos de underjordiske, mens andre ble borte for alltid. For å forhindre at de unge ble tapt for alltid, var det vanlig å ringe med kirkeklokkene dag og natt, slik at den bergtatte skulle høre klangen, minnes hvor han kom fra og på den måten få hjelp til å komme tilbake til fellesskapet igjen. Eller, som Ibsen sier det i Peer Gynt: Er han bergtagen, må vi efter ham kime.

“Psykiske lidelser er ikke bare
et individuelt problem.”

I dag er de fleste ikke særlig bekymret for å bli bergtatt i den opprinnelige betydningen av ordet. Men fortsatt forsvinner altfor mange mennesker, særlig unge, ut av felleskapet. Fra 2015 til 2019 økte antall uføre i gruppen 18 til 29 år med over 7 000. Totalt var det i 2019 20 099 personer under 30 år som mottok uføretrygd, og 60 % av disse hadde fått uføretrygden på grunn av psykiske lidelser (SSB). For alle uføre i gruppen 18 til 67 år, er det 35 % som blir uføre grunnet psykiske lidelser. Og tallet øker både for unge og voksne.

Psykiske lidelser er dermed ikke bare et individuelt problem, det er et stort og alvorlig samfunnsproblem. Men riktig, tidlig, systematisk, samordnet og langvarig innsats, kunne svært mange av disse personene blitt i stand til å jobbe, helt eller delvis, i ordinært eller tilpasset arbeid. Vi vet at deltagelse i arbeidslivet er bra for psykisk helse for å motvirke ensomhet, for økonomi og inkludering.

“Dette vil selvfølgelig
koste penger.”

For å få flere i arbeid trengs det bedre behandling, men det trengs også bedre tilpassede stønadsordninger hvor folk kan få bruke den tiden som trengs for å bli i stand til å arbeide, helt eller delvis. Det trengs også arbeidsgivere som er positive til å ansette mennesker med ulike livserfaringer. Og det er nødvendig at vi som samfunn, som kollegaer og enkeltpersoner legger til rette for arbeidsdeltagelse, også i perioder hvor folk har mye å streve med.

Dette vil selvfølgelig koste penger. Penger til mer kompetanse i NAV, til stønadsordninger over lang nok tid til at tiltak får tid til å virke, til samarbeid mellom ulike aktører, inkludert brukerorganisasjoner, til individuelt tilpassede tilbud og tett og god personlig oppfølging. Blant annet. Så ja, det vil bli dyrt. Men sannsynligvis ikke dyrere enn å ha så mange mennesker på uføretrygd.

Å forebygge uførhet er en viktig grunn til å investere i psykisk helse, men ikke den eneste. Livet er urettferdig, og noen mennesker er så syke, i kortere eller lengre tid, at det ikke er realistisk at de kan være i arbeid. Men også denne gruppen trenger at vi investerer i dem, av flere grunner. En grunn er samfunnsøkonomi.

“Det lønner seg å
investere i psykisk helse.”

Å gi folk god og riktig behandling og oppfølging vil kunne gjøre at de fungerer bedre og trenger mindre oppfølging på sikt. Å sikre at en person med en alvorlig psykose får et godt, helhetlig tilbud med en behandling han selv måtte ønske, enten det er samtaler, medisiner, musikkterapi eller annet, tilrettelagt bolig, kompetente ansatte, god nok ernæring, gode og meningsfulle aktiviteter og et støttende nettverk, vil koste mye penger.

Det er likevel vanligvis likevel mye billigere enn gjentatte kriser som ofte utløser bruk av tvang, og/eller sykehusinnleggelser, både i psykisk helsevern og somatikken, kanskje også med bistand fra politi og andre nødetater. Legger du til belastninger og mulig sykefravær for pårørende, er det økonomiske regnestykket også her enkelt. Det lønner seg å investere i psykisk helse. Også for de som ikke kan delta i ordinært arbeidsliv.

Og dette er bare økonomien. I tillegg kommer alt det andre. Mennesker med psykiske helseutfordringer er ikke først og fremst syke. Mennesker er først og fremst mennesker, som har mye å bidra med. Noen innen kunst og kulturliv, andre med bidrag innen politikk, helsefag, forsknings- og utviklingsarbeid. De livene som har blitt levd har gitt erfaringer og kunnskap som kan være veldig nyttige hvis det legges til rette for at de kan bli bruk på en god måte.

“Er de på vei til å falle utenfor,
må vi hente dem inn.

Og først og sist har vi selvsagt det menneskelige. At alle mennesker har rett til liv, og til gode liv, og til god livskvalitet. Og at vi trenger alle menneskene i samfunnet. Det gamle bygdesamfunnet visste dette. De var få, de kjente hverandre, de trengte hverandre, de hadde ingen de kunne miste inn i fjellet til de underjordiske, derfor måtte de ringe med kirkeklokkene, dag og natt, så de bergtatte kunne huske fellesskapet og komme tilbake.

Det bør vi også gjøre. Ikke ringe med kirkeklokkene, men sette i gang vedvarende og systematiske tiltak for å hjelpe dem som holder på å falle utenfor felleskapet, eller som allerede har falt utenfor. Det kan selvsagt ikke gjøres uten å spørre de det gjelder om hva de trenger, hva de ønsker, og hva de har behov for. Det kan heller ikke gjøres uten kostnad.

Sannsynligvis vil det koste en god del å investere i psykisk helse, det er jo det som ligger i begrepet investering. Vi bruker penger, mye penger, fordi det er det riktige å gjøre. Fordi vi kan få igjen mer, både økonomisk og menneskelig, på sikt. Og fordi vi trenger alle i felleskapet. For å omskrive Ibsen litt: Er de på vei til å falle utenfor, må vi hente dem inn.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen.